Ambulanse Tadsjikistan 2014

.. den bruker vi underveis og når vi ikke har Internet forbindelse:

http://roofoftheworld.charityrallies.org/teams/192176/blogs

Tidlig avreise fra Tabriz etter en grei frokost på hotellet. Der var det speilegg som det var lenge siden vi hadde spist. Dagens etappe på ca 70 mil på motorvei skulle være en forholdsvis enkel transportetappe. Riktignok er veidekket bedre enn i Armenia men det er mye sprekker og humper i asfalten som gjør det slitsomt å kjøre. Allikevel går det rimelig greit med en snittfart på 120 km/t. Og alt var fryd og gammen – Ambus putret av gårde blid og fornøyde – inntil dieselproblemet dukket opp. Mer om det litt senere..

…men først litt om vårt inntrykk av iranere. Som vi skrev i et tidligere innlegg er de høflige, vennlige, hjelpsomme og nysgjerrige. Et godt eksempel på det var når vi hadde problemer med på finne veien til hotellet vi skulle på i går i Tabriz. En av de vi spurte om veien satte seg inn i bilen sin og ba oss følge etter. Han kjørte da foran oss til hotellet i rush trafikken – noe som tok godt over 20 minutter.

Et annet eksempel var Amir på grensen til Iran. Han var ikke ansatt på grensestasjonen men han hjalp oss med oversettelse fra engelsk til iransk for de som arbeidet der. Han var til stede hvertfall 40 minutter bare for å hjelpe oss. På food courten i Tabriz når vi bestilte mat ønsket han i kassen oss velkommen til Iran. Vi skulle ikke betale for maten fordi vi var gjester i hans land. På flere av bomstasjonene ble vi spurt hvor vi kom fra og vi slapp å betale – «welcome to Iran – you are our guest – you do not have to pay».
Enkelte ganger føler vi oss på utstilling.

På lunsjen i dag hvor vi satt rett ved fortauet på en liten kafe og spiste dukket det stadig bekjente av kafe-eieren for å hilse på oss. Og det kom stadig nye bortom for å høre hvor vi var fra og om høre om ambulansen.

Men så er det også å si at sent på ettermiddagen – da man har fastet uten mat og drikke i over 40 grader i mange timer – er nok ikke humøret helt på topp hos alle. Da blir de lett litt oppgitte og irriterte om man ikke forstår alt de sier med en gang – men det er lett å leve med.

I all idyllen dukket altså dieselproblemet opp. På første bensinstasjon var de utsolgt. På neste likeså. Der tror vi at de sa at det ville komme diesel om en time – vi er litt usikre da samtalen foregikk på farsi. Samme skjedde på tredje og fjerde bensinstasjon. Vi var nå godt nede i reservetanken og Ambus følte det rumlet i magen. Riktignok ingen krise da vi har med oss to 20-liters kanner med diesel. Vi var forberedt på at det skulle være vanskelig å få tak i mat – men at diesel skulle være et problem hadde vi ikke drømt om med alle de busser og lastebiler som kjører rundt på diesel. Så nå er altså situasjonen snudd på hodet – det strømmer over av mat til alle døgnets tider nær sagt overalt – mens diesel strømmer det hvertfall ikke over av.

På siste stasjon vi oppsøkte var det en som kom kjørende forbi og som kunne noen ord engelsk. Vi fikk forklart problemet og han sa at vi kunne følge etter han så skulle han se hva han kunne ordne. Først innom et lastebilverksted der eieren kunne ta diesel fra en av lastebilene. Vi var «litt» usikre på kvaliteten så vi spurte om det var andre alternativer. Til slutt fant vi en bussoppstillingsplass hvor det var en dieselpumpe. Kjempeflott tenkte vi – da er problemet løst. Han som var vennligheten selv kjørte av gårde.

Eieren av pumpen kom gående og skulle starte å fylle. Da kom neste utfordring. Vi måtte ha et drivstoffkort fra et busselskap for å kunne fylle. Og det hadde ikke vi. Løsningen ble at vi lånte et kort av en bussjåfør mot at han fikk kontanter av oss. Kjempefint tenkte vi – da er problemet løst. Når eieren av pumpen skulle starte å fylle viste det seg at munnstykket på drivstoffpistolen var for stort – det var nok tilpasset busser og ikke en VW Transporter fra Norge med det velklingende navnet Ambus. Imidlertid fikk han munnstykket litt inn men ikke forbi låseklaffen så da ble det å fylle veldig sakte.

Etter å ha holdt på 20 minutter og fylt på 40 liter ga han opp. Vi var imidlertid strålende fornøyd da vi fikk ¾-tank. Og til en pris på to kroner literen kan man ikke klage. Mens det ble tanket diesel dukket det stadig opp iranere som vil prate og kikke på ambulansen.

Underveis på turen til Tehran slo vi av en prat med noen lastebilsjåfører og hadde et par bransjemøter hvor vi diskuterte ulike utfordringer i ambulansetjenesten.

Nå venter vi på en bekjent (Leila) som bor på Ål men som tilfeldigvis befinner seg i Teheran i dag. Så da ser vi frem til en god middag.

Vi nærmer oss snart neste utfordring – Turkmenistan. Der har vi bare en utskrift av et dårlig innscannet dokument som sier at vi på basis av dokumentet kan søke om transitt visa på grensen. Det kan nok bli i overkant spennende.

 Se bilder på facebook siden vår

Vi har nå ankommet Meghri – en liten by i Armenia rett ved grensen til Iran. Vi har hatt en fantastisk tur fra Yerevan. Utrolig flott fjell landskap med flere flotte fjelloverganger på opptil 2.200 moh. Det er ikke bare hjemme vi har flott natur. Lite trafikk og til dels dårlige veier. Vi har truffet bare hyggelige og hjelpsomme armenere – spesielt når det ene hjulet holdt på å ramle av. De snakker ikke et ord engelsk men med litt russisk fra vår side kombinert med norske og engelske ord samt tegnspråk går det stort sett greit.

Vi hadde en kort stopp på en vingård samt en deilig shawarma til lunsj.

Vi har fått et mye bedre inntrykk av Armenia enn det vi hadde på forhånd.

Yerevan forsøker å bli en moderne by med et helt nyoppusset sentrum med alle de kjente hotellkjedene og motebutikker. Noen mil utenfor sentrum av Yerevan ser det helt annerledes ut. 20-30 år tilbake i tid og med et ikke helt moderne landbruk.

Det var mange utfluktsmuligheter fra Yerevan som vi desverre ikke hadde mulighet å få tid til.

Selve Meghri og stedene på veien hit har en russisk gammel «look» dvs mye er helt nedslitt.

I morgen tidlig prøver vi oss på grensa til Iran så får vi se hvordan det går.  Bilder på Facebook siden vår.

Da har vi kommet til Tabriz, Iran.  Vi startet ganske tidlig fra Meghri i Armenia for å ha god tid på grenseovergangen.

«Hostellet» vi bodde på i natt i Meghri var ikke noe særlig å skryte av.  Vi hadde en seng og en sofa (som vi kunne legge sengetøy på).  Siden Morten er den korteste av oss fikk han gleden å sove på sofaen.  Heldigvis sovnet vi før vi så alle musene på rommet – dvs vi (=Morten) så den ene på badet.

Vi kjørte parallelt med grensen til Iran noen mil til vi kom til selve grenseovergangen.  Riktignok kjørte vi litt feil i et veikryss for vi havnet på en øde vei. Plutselig dukket det opp to armenske soldater med maskingeværet pekende mot oss. Vi fikk klar beskjed om at her hadde ikke en ambulanse med to nordmenn noe å gjøre så da var det å snu i henhold til strikte instrukser hvor vi skulle kjære.   På forhånd var vi spente på det å kjøre inn i Iran. Ut av Armenia tenkte vi det skulle være greit i og med at bilen var forseglet/plombert.  Der tok vi veldig feil.

Første kontrollpunkt i Armenia var greit – det satt en mannsperson i en luke som sjekket pass og vognkort.  Så fikk vi beskjed om å kjøre bort til en større bygning for å ordne resten.  Inne var det en stor hall med en rekke luker. Ingen beskrivelser om hva og hvordan.  Vi fant en person i hvit skjorte og svart bukse som vi antok kunne hjelpe oss.  Han tok et av papirene vi hadde, snakket med en eller annen sjefe og ba oss sitte ned og vente til vi fikk ytterligere beskjed.  Etter 45 minutter var tålmodigheten vår brukt opp og vi fant en ny person.  Etter å ha gransket papirene grundig fikk vi beskjed om å vente (igjen). Etter en stund dukket en ny person opp og vi fikk beskjed om kjøre bilen bort for gjennomlysning.  Etter gjennomlysning måtte vi tilbake for å få alle nødvendige stempler på dokumentene.

Etter at papirer var stemplet (det er mange forskjellige typer stempler i Armenia – runde, firkantede, trekantede med mer fikk vi beskjed om å kjøre til visuell bilkontroll.  På veien dit måtte vi gjennom desinfeksjon av bilen (som selvsagt kostet penger). Bilkontrollen var betjent av en militær godt oppe i årene som ikke var helt fornøyd med jobben han skulle utføre i varmen.  Han sjekket da at alle tall stemte i papirene og med bilen.  Han sjekket inne foran og deretter ba han oss åpne bak og sidedører.  Han ble nok litt satt ut hvordan situasjonen skulle håndteres.  Nordmenn med norsk ambulanse og medisinsk utstyr som skal gis bort til Tadsjikistan var nok ikke hverdagskost. Spesielt for en som ikke skjønner engelsk heller. 

På tegnspråk ba han oss vente på en offiser med høyere grad.  Etter noen minutter kommer en gående – halvparten av alderen til han som hadde ansvaret for bilkontrollen, men med høyere rang.  Han kikket på bilen og ba oss vente på en offiser med enda høyere rang. Samtidig med denne tredjemann kom det en som også kunne litt engelsk.  De spurte oss ut på vanlig måte; hva slags påfunn var dette å reise med en ambulanse med medisinsk utstyr fra Norge til Tadsjikistan, hadde vi med medisiner med mer.  Så var det å vente litt til på en fjerdeperson med neste høyere rang.  Samme spørsmål gjentok seg.  Til slutt kom han med høyest rang.  Det viste seg at han var fra Tadsjikistan så han ønsket oss bare god tur videre og sa at alt var ok.  Litt flaks skal man ha. 

Nå tenkte vi at nå var det å forberede seg for den iranske grenseovergangen.  Der tok vi feil.  Vi kom til enda en kontrollpost der det var lagt ut spikermatter på hele veibanen. Alle papirer skulle sjekkes på nytt – det var hektisk telefonaktivitet.  Det så heller ikke ut til at forseglingen som ble gjort på grensa inn i Armenia hadde noe hensikt. Ingen på denne grenseovergangen tok hensyn til at bilen var plombert – dvs at egentlig kunne de droppet hele kontrollen i og med at forseglingen ikke var brudt. Men så enkelt var det altså ikke og etter fire timer var vi ute av Armenia.

Så var det grensekontroll Iran.  Pass og vognkort gikk greit.  Så var det inn i en hall for avhør og stempling av pass.  «Hva jobber du med, hva heter faren din, er du gift, har du bil osv..». Så skulle vi ha stemplet carneet (bilens tolldokument) som vi fikk ordnet på forhånd i Norge. Til slutt var det utstyret og hvordan det skulle håndteres.  Masse frem og tilbake – skulle bilen forsegles? Skulle vi betale importskatt?  Til slutt løste det seg ved at vi fikk stempel i carneet og kunne kjøre videre uten hverken toll eller forsegling. Da hadde det gått ytterligere to timer og vi brukte seks timer på grenseovergangen Armenia/Iran.  Hvor mange forskjellige personer vi har snakket med og som har vært involvert har vi ikke eksakt oversikt over men det må være godt over 25 personer som deltok i prosessen.

Mens vi ventet på beslutningen i Iran smugdrakk vi vann og smugspiste energibarer inne i Ambus. Morten dekket meg når jeg drakk og spiste og vice versa.   Vi hadde jo hørt at det var Ramadan og at det ikke var lov å spise og drikke på dagtid. Etter hvert viste det seg at det var en helt unødvendig manøver. Vi kunne spise og drikke når og hvor vi ville som turister.  Vi var godt sultne etter grensepasseringen så i første by spiste vi på den første restauranten vi fant.  God iransk mat og det var helt tydelig at ikke alle Iranere tar fasten like høytidelig. 

Nå har vi da kommet til Tabriz, ca 45 grader, kaotisk bybilde så nå skal ut vi ut og spise middag som iranere etter klokken 9. PS. Vi kommer nå fra food court – og det var rimelig kaotisk.  Men mat fikk vi og det var mange hyggelige mennesker å prate med. 

Armenia var i hovedsak fjell landskap – det vi hittil har sett av Iran er ørken.  Iranerne er utrolig gjestmilde, høflige, vennlige og nysgjerrige.  De som tør ta mot til seg spør hvor vi er fra, hva vi gjør her og litt om hverdagslige temaer.  I motsetning til hva vi ser på TV hjemme er de fleste vestlig orientert – både jenter og gutter.

Et problem vi fikk når vi skulle sjekke inn på hotellet er at de ikke tar visa eller Mastercard pga boikott.  De offisielle vekslingsstedene i basarene var stengt så vi måtte ut og veksle på svartebørsen.  Med god hjelp av hotellet og sjåføren vi leide gikk det greit så nå er vi millionærer – totalt har vi ni millioner i lokal valuta.

Legger ved noen bilder både fra turen i Armenia, hotellet utenfra vi overnattet på i Maghir og noen bilder fra Iran.  Vi ligger litt etter skjema så i morgen er tanken å kjøre direkte til Teheran.

Da er vi kommet til Yerevan, Armenia. Det var en times kjøring fra Tbilisi til grensen. Det å komme ut av Georgia gikk greit. Det var passkontroll pluss en kontroll av at ingen av forseglingene var brudt. 

Når vi kom til grensekontrollen Armenia så alt tilsynelatende greit ut. Ingen kø. Frem til passkontrollen gikk alt greit. Men så kom det en person i uniform og kikket inn i bilen. Og en til. Og enda en. Til slutt så det ut som hele vaktstyrken fikk noe å interessere seg for.

Og eventyret startet. Først mått vi innom en bilhangar for gjennomsøking av bilen. Deretter måtte vi skrive ned alt vi hadde i bilen. Så var det til x-ray av bilen. Så skulle den veies. Til slutt ble bilen plombert. Deretter måtte noen papirer ordnes. Vi hadde frem til nå vært innom minst fem ulike kontrollposter og hus. 

Så måtte vi til en spedisjonsagent for å få tollpapirer på bil og utstyr. Og det tok tid… lang tid… Så måtte vi betale litt. 20 dollar til agenten og 80 dollar som var kontroll og stempling av toll og spedisjonsdokumenter, veiavgift og mange avgifter vi ikke helt forstod noe av. Vi hadde også en hyggelig prat med tollsjefen inne på kontoret hans. Dvs vi antok det var en hyggelig prat. Han snakket bare lokalt språk som vi ikke forstod noe av. Etter ytterligere besøk på noen kontorer til hadde vi alle papirer vi trengte for å komme inn i Armenia. Så var det bare å få kjøpt seg forsikring. Etter tre timer og 140 dollar fattigere var vi inne i Armenia. 

Armenia er Volga og Lada landet. Ikke utpreget rallykjøring selv om noen forsøkte seg. Kjøreturen til Yerevan gikk gjennom et fantastisk landskap. 

Så kom vi til selve sentrum og skulle finne et hotell. I denne prosssen ble Ambus skadet. En litt for ivrig drosjesjåfør tok innersvingen i en brå høyre sving. Noe han ikke skulle ha gjort. Hele venstre forskjermen ble revet av. Ambus derimot fikk bare en liten ripe. 

Men det ble et stort oppstyr. Flere drosjesjåfører kom til stede. Eieren av drosjeselskapet dukket opp. Representant for vår forsikringsagent dukket opp. Tilsvarende for motparten. Og politiet kom med fulle sirener og blålys.

Så kom dilemmaene. Om politiet skulle avgjøre saken ville det ta fem til ti dager å få en rettslig beslutning. Var det vi som fikk tilkjent erstatning måtte vi vente i inntil 20 dager på å få pengene. Var det motparten som fikk tilkjent erstatning ville det ta enda lengre tid. Politiet vil beholde passene våre i den perioden inntil alt var avklart. Noe som i praksis betød at vi var strandet i Armenia inntil en beslutning ble tatt.

Problemet vårt var at vi må til Iran i morgen og har ikke tid til å vente i Armenia i flere dager. Til slutt ble vi enige om at vi erkjente skyld, vårt forsikringsselskap måtte ut med 100 dollar og vi kan reise ut av Armenia når vi vil. Totalt sett en god løsning for alle parter.  Se bilder på facebook siden vår.

Da har vi kommet frem til Tbilisi, Georgia. Vi kjørte ca 45 mil og brukte ca 10 timer på turen inklusive grenseovergang og lunsj. Samt en kort kaffepause på en drive-in coffee.
Ryktene er helt sanne – bilistene i dette landet kjører som om de alle er deltagere i rally Georgia. Jo eldre og dårligere stand bilene er jo verre kjører de – forbikjøringer som foretas hjemme er barnematen i forhold til her.
Det er mye politi langs veien men det ser ikke ut til å hjelpe noe særlig selv om mange blir stoppet. Av en eller annen grunn vet de som bor her hvilke politibiler de ikke trenger å ta hensyn til for selv politiet blir forbikjørt av rally deltagerne.
Når det gjelder å komme ut av Tyrkia var vi litt spente – ref det vi skrev om en potensiell bot i forrige innlegg. Først kom vi til en luke. De skulle se passene. Neste luke var litt verre. Der stod det en uniformert fyr utenfor boden og leste opp bilnummeret for han som satt inne. Nå kommer boten tenkte vi men vi ble bare vinket videre. Så kom vi til luke nummer tre. Der skulle de ha vognkort og passene. Han i luka så litt morsk ut men der ble vi også vinket videre. Så bar det avgårde til luke nummer fire. Men der var det bare toll behandling så ingen problemer der heller. Så var vi da i ingenmannsland mellom Tyrkia og Georgia.
Neste steg var å komme seg inn i Georgia. Rett før passkontrollen ble vi bedt om å stoppe og de åpnet alle dørene til Ambus. Tollerne ble nok grepet av stundens alvor da de så hvor mye utstyr det var mulig å få inn i en ambulanse. De ba oss åpne noen esker samt åpne noen av pakkene – blant annet noen av omleggingssettene.
Etter en kort diskusjon tollerne i mellom ble vi bedt om å rygge og kjøre inn i et hjørne under et overbygg. Der ble vi bedt om å vente mens de diskutere hvordan de skulle forholde seg til utstyret. Vi ble stående alene en stund – så kom tollerne ut og skulle forkynne beslutningen. Som var: dere må skrive under på et tolldokument og vi plomberer bilen bortsette fra den delen dere sitter i. Da var det bare å ta ut det vi trengte for et par netter for plomberingen må være intakt til vi kjører ut av Georgia. Totalt sett ble det en svært god løsning for alle parter. Skulle ønske de hadde vært like løsningsorienterte i Serbia også.
Tbilisi er en fantastisk fin by med mye god mat og drikke. Byen er vel verdt et besøk og det er et hyggelig prisnivå.
I morgen setter vi kursen for Yerevan, Armenia.

I dag har vi kjørt kystlinjen Nord-Tyrkia fra Samsun østover mot grensen Georgia. Nå er vi i Hopa i Tyrkia ikke så langt fra grensen. Dette var også en transport etappe. En kort stopp for et bad i Svartehavet, lunsj (tyrkisk pizza denne gangen – kebab har vi spist nok av i Tyrkia) og så fremme på hotellet. Grei standard. 300 kroner for et dobbelt rom som vi som vanlig deler. Så 150 per pers med frokost og sikker parkering av ambulansen er ikke så verst.

Så har vi bestemt oss for å kalle ambulansen for AMBUS- etter tips fra Ludvig 2 år som ser på Vennebyen. Så nå er vi tre på tur; Ambus, Morten og Odd.

En ting som kan bli spennende er å kjøre ut av Tyrkia i morgen. Vi har kjørt på noen flotte motorveier. Der har det fungert som i bomringen i Oslo at du blir tatt bilde av i stasjoner når man kjører inn på motorveien. Så har det vært slik at når vi har kjørt ut har vi blitt tatt bilde av igjen. Det vi synes har vært litt merkelig er at når vi har kjørt ut har det gått sirener og masse lys har blinket rødt. Ja ja har vi tenkt – det er vel fordi vi kjører en slik fin ambulanse med det velklingende navn Ambus.

Men så har vi hørt i ettertid at for å kunne kjøre inn på motorveier i Tyrkia må det kjøpes et elektronisk oblat som leses av i disse stasjonene. De må også forhåndsfylles med penger. Har man ikke oblat eller penger nok på oblatet blir det tatt bilder av skiltene. Forffra gjør ikke noe for det skiltet synes ikke pga. alle lysene og sirenen som er montert på fangeren. Men de tar også bilde av skiltet bak. Dumt for oss. For alle utenlandske biler som det er tatt bilde av blir reg.nr. registrert i en database. Denne databasen gjør grensekontrollen oppslag i når man kjører ut av Tyrkia. Og finner de reg.nr. i databasen – ja da vanker det bot. Godt at Morten skal kjøre første etappe i morgen så skal jeg late som jeg driver med noe annet, mer viktige ting.

Ellers har vi møtt flere hyggelige tyrkiske » kollegaer» på veien. De har vinket til oss, satt på blålys for å hilse og ved lyskryss har vi utvekslet bransjeerfaringer.

Da kom dagen for å forlate Istanbul. Avtalen var at verkstedet skulle hente oss på hotellet kl 9. De kom kl 10 – det var litt «uventet» mye trafikk i dag.

Etter 20 min var vi på verkstedet. Fikk en runde med hva de hadde gjort med bilen. Så ble vi invitert inn på sjefens kontor hvor vi ble bedt om å vente. Det tok sin tid. Vi gikk litt ut og inn. Sjekket at klimaanlegget fungerte. Så kom det en fyr og spurte om vi ville ha kaffe. Noe vi takket ja til. Vi drakk den opp. Så litt på kartet. Ventet litt. Til slutt spurte vi om vi skulle betale snart. Alle var jo opptatt så vi antok at vi bare skulle vente. Så viste det seg at de ventet på at vi skulle spørre om å få betale. Altså vi ventet på hverandre. Jippi!!!!

Når vi til slutt hadde fått betalt og kommet oss ut av lørdagstrafikken hadde vi en strålende tur til Samsun. Gode veier, lite trafikk, gjennomsnittshastighet på 110 og flott varierende landskap. De ca 640 kilometerne gikk unna som en vind.

Nå er vi altså i Samsun i Nord-Tyrkia. Fant et godt hotell nede ved sjøen med en god ambulanseparkering.

Transport etappen er nå unnagjort og i morgen går det østover i retning Georgia. Vi har bunkret ekstra diesel, vann og mat for sikkerhets skyld. Om vi krysser grensen til Georgia i morgen er vi usikre på men følg med på SMS bloggen – link i et annet innlegg.

GoHelp eller andre deltakere har vi ikke sett etter at vi forlot Budapest. — på Hotel Grand Asos Samsun.

I dag skulle vi forlatt Istanbul. På vei ut av byen bestemte vi oss for å besøke HD Istanbul. Vi hadde en hyggelig prat med eieren og da vi kom ut i bilen igjen skulle vi ta en titt på kartet for å velge en god rute videre østover. Det var varmt i bilen så vi bestemte oss for å slå på klimaanlegget. Til vår store forskrekkelse fungerte ikke anlegget. Det blåste bare varmt. Veldig varmt. Heldigvis hadde vi sett et område med en rekke bilverksteder på vei til HD så vi reist dit. Etter tre timers feilsøk fant de ut at kompressor og kondensator hadde røket. Reparasjonen vill ta resten av dagen.

Vi bestemte oss da for å ta en natt til i Istanbul. Ingen grunn til å kjøre av gårde i mørket. Verkstedsjefen synes nok litt synd på oss. Han fikk en av sjåførene til å kjøre oss til en lokal restaurant for en god lunsj (betalt av verkstedet selvsagt – ambulansepersonell på vei til Tadsjikistan må behandles pent). Så ordnet de et greit og rimelig hotell for natten.

Morten og jeg fikk da en dag til litt shopping og sightseeing. Vi blir hentet av sjåføren i lørdag morgen kl 9 så da får vi krysse fingrene for at alt er ordnet.

Vi har gjort litt om på reiseruten. Så nå kjører vi innom Georgia og Armenia før vi kjører inn i Iran.

God natt så lenge.

Husk å sjekke her for SMS oppdatering. Den bruker vi dersom vi ikke har tilgang til Internett: http://roofoftheworld.charityrallies.org/teams/192176/blogs

Da er vi kommet til Istanbul. Turen gjennnom Bulgaria gikk veldig bra. Vi hadde en hyggelig middag sammen med Gunnar Somby og fikk overnatte i leiligheten hans.

Vi hentet også bilen fra service slik at nå er den godt rustet for videre ferd. Samtidig kjøpte vi med alt av filtre og lignende til bilen slik at mottakeren slipper å tenke på å kjøpe det på en stund.

På veien ut av Sofia måtte vi selvsagt en tur innom Harley Davidson som hadde åpnet bare timer før vinkom dit.

Grenseovergangen til Tyrkia gikk noenlunde greit. Vi måtte inn i en egen hall for inspeksjon av bilen. Tre lettere irriterte tollere klaget over alt vi hadde med oss. De pekte og ba oss ta ut utstyret vi hadde med i bilen. Etter gjennomgang av tre esker ga de opp, ristet på hodet og forsvant. Så da var det å gå inn til et kontor for å få innreisepapirene.

Det ble kebab til mat i dag. Så fant vi et helt greit og rimelig hotell hvor vi også denne gangen fikk stå rett utenfor hotellet.

Det viktigste som har skjedd i dag er at vi har fått invirtasjonene til Turkmenistan slik at vi nå kan søke om visum på grensen mellom Iran og Turkmenistan.

Da har vi ankommet Sofia, Budapest. Bilen er på en planlagt service på et verksted. Vi møtte Gunnar Somby på kontoret (Globul – dvs. Telenor Bulgaria). Turen fra Romania gikk greit. Ingen store problemer på grensa. Kun en kort titt inn i bilen av tollerne så var det greit.

Vi overnattet på et hyggelig pensjonat i Drobeta Turnu Severin i Romania. På vei til Sofia kjørte vi på GPS. Ikke alltid helt å stole på så det var nok noen som hevet øyenbrynene med ambulansen blant gravene.

Det var ikke helt lett å få time til service i dag. Det hadde vært et stort haglevær som hadde ødelagt mange biler som nå stod inne for reparasjon. Store bulker i panser og tak samt knuste ruter. Takket være at Globul v/Gunnar bestilte time fikk vi VIP behandling og bilen er klar til i morgen tidlig. I natt overnatter vi i Gunnars residens.

Ankommet Drobeta Turnu Severin i Romania. Egentlig skulle vi vært i Beograd i Serbia. Det gikk greit å komme seg ut av Ungarn. Først vise pass. Deretter innom tollen. Tollerne ba oss åpne døren bak. Når de så alt vi hadde med oss ristet de bare på hodet og ba oss kjøre videre.

Passkontrollen i Serbia gikk veldig greit. Men så kom tollerne. Og de ristet ikke på hodet når de så hva vi hadde med. Det eneste de var interessert i var verdien på utstyret og om vi hadde tollpapirer fra Norge. Det siste hadde vi ikke og da ville de ikke slippe oss inn uten at vi fortollet alt utstyret. For det første ville det tatt mange timer da vi måtte stille oss sammen med trailerne. For det andre var det usikkert om vi måtte betale toll. Vi benyttet de kontakter vi hadde i Serbia for å forsøke å komme gjennom tollen uten å lykkes.

Så dermed ble vi nektet innreise til Serbia. Vi måtte derfor iverksette plan B og kjører nå gjennom Romania for deretter å kjøre inn i Bulgaria. Tollerne i Romania måtte diskutere saken høyere opp i systemet men det løste seg til slutt i morgen har vi da fem timer ca. å kjøre til Sofia, Bulgaria der vi møter Gunnar Somby. I tillegg blir det et verksted besøk for generelt vedlikehold. Skifte ole, oljefilter og lignende.

Vi har fremdeles problemer med klima anlegget. Rørene fryser fremdeles til is og da stopper kjølingen å virke selv etter at vi skiftet (=satte inn) filteret (som ikke var der). Noen forslag?

Da er vi på verksted i Krakow så får vi se hva de får til med air-condition anlegget. Tydelig at bilen er bygget for kaldere strøk. Eksempelvis var filteret for air-condition anlegget borte. Takk til http://www.autospecial.pl/kontakt/krakowvw som ga oss en god pris på jobben.