Så var turen kommet for å reise fra luksusen i Tashkent.  Vi benyttet formiddagen godt ved å bruke hotellets fasiliteter frem til kl 13. 

Det er en kort kjøretur til grensen ca 2 timer.  Vi kjørte litt feil når vi skulle ut av Tashkent og inkludert lunsj var vi fremme ved grensen kl 15.30.

Så var det å fylle ut ny deklarasjon på personlig utstyr og penger deretter vente på dokumenter og stempler for å komme ut av Usbekistan.  Som vanlig var det en del oppstyr på «customs» på grunn av utstyret vi hadde med.  Har dere spedisjonspapirer eller pakksedler? Standardsvaret vårt som det har vært ved alle andre grenseoverganger er at det har vi ikke.  Til slutt spurte de: Hvordan i all verden har dere greid å komme dere over alle tidligere grenseoverganger uten papirer på utstyret.  Vi svarte som sant var at det har vært litt utfordringer men etter at man har diskutert saken på de ulike grenseovergangene har vi fått lov til å kjøre videre.  Og da gjentok det samme seg her – de diskuterte saken seg imellom så ble vi bare vinket av gårde med ordene «good luck».

Da var vi ute av Usbekistan og var klare til å kjøre inn i Tadsjikistan. Ut av Usbekistan hadde tatt ca 1 time og klokken var nå ca 16.30.  Ved porten inn til Tadsjikistan ble vi avvist – visumet er ikke gyldig.  Da stod vi der i ingenmannsland – ingen mulighet for retur til Usbekistan da vi kun hadde visum som gjaldt en innreise.  Og inn til Tadsjikistan kom vi ikke.  Ingenmannsland er et område på ca 100 kvadratmeter bestående av stort sett sand.  Ingen skygge og solen stekte rett ned på plassen hvor det var godt over 50 grader.  I det ene hjørnet stod det en hvit bil – den hadde stått der lenge.  Vi spekulerte litt på om det var en som hadde lidd samme skjebne som oss med et svært dårlig resultat.  Dette så ikke veldig lovende ut.

Etter hvert fant vi ut hva som var galt med visumet.  Vi hadde opprinnelig tenkt å kjøre via Kirgisistan før vi kjørte inn i Tadsjikistan.  Alle visumdatoer var tilpasset en slik rute.  For en tid tilbake bestemte vi oss for å droppe Kirgisistan og kjøre rett inn i Tadsjikistan fra Usbekistan i stedet.  Vi tenkte da ikke på å sjekke datoer i visumene.  Det viser seg at vi har forsøkt å kjøre inn i Tadsjikistan en dag for tidlig.  Resultatet er at vi må vente 7.5 time (frem til midnatt) før vi kan kjøre inn. Det ser ut til å bli en lang kveld.

Et par de menige fra Tadsjikistansk side var svært interessert i hva vi hadde med oss.  De fant blant annet et sjakkbrett de gjerne ville ha.  Dette var noe de maste om med ujevne mellomrom frem til midnatt.  Imidlertid fikk vi god kontakt med de – Morten deltok på en volleyball match mens Odd snakket med noen regjeringsrepresentanter som overvar at det ble hengt opp noen plakater i ingenmannsland.  Når mørket kom fant vi frem primusen, kokte vann til kaffe, spiste knekkebrød og energibarer samt noen kakekjeks vi hadde fått av Leila i Teheran.  Vi ga bort en håndfull til han som hadde vakt – kanskje det kunne hjelpe oss å komme lettere inn. Det siste var nok bare en ønskedrøm.

Til slutt ble det midnatt og vi kjørte frem til porten.  Han som hadde mast mest om sjakkbrettet fikk en lommelykt av oss – ikke det han helst ville ha men han tok den hvertfall i mot.

Kontrollpostene gikk greit frem til vi kom frem til Customs.  Denne gangen var det bilen som var et problem.  Regelen er slik at skal en bil forlates i Tadsjikistan skal man ha politieskorte fra grensen til et importlager i Dushanbe.  For oss er situasjonen litt annerledes – Ambus skal doneres til et sykehus og ikke havne på et importlager.  Dette skapte noe uro på tollstasjonen da de snakket tilnærmet ikke noe engelsk og vi nektet å levere Ambus til et importlager. 

For å få avklart situasjonene ringte vi GoHelp sin representant i Dushanbe.  Han forklarte situasjonen for tollerne og konklusjonen ble at de skulle forsøke å finne en løsning slik at vi kunne fortsette på vanlig måte uten politieskorte.

Etter en tid samt utfylling av standard papirer og nødvendig stempling fikk vi beskjed om å vente på det siste dokumentet.  Dette dokumentet tok svært lang tid.  Faktisk var vi til sammen mer enn 16 timer på grensen.  Vi måtte sove så det endte med at Morten tok soveposen og la seg på taket av bilen mens Odd la seg godt til rette i forsetet.

Vi ble vekket klokken 6 om morgenen med at vi måtte ha eskorte direkte til tollager i Dushanbe. Det så ut til at det ikke var et dokument vi ventet på men eskorten. Til Dushanbe er det nesten 40 mil og vi måtte betale 2 dollar per kilometer for eskroten.  Vi sa klart fra at det er ikke aktuelt for oss å betale 800 dollar for å få bilen til Dushanbe.  Foreløpig er status at vi bor hos en familie vi kjenner i Khujand – familien Tohirov – mens Ambus står på grensen.

Så foregår det hektisk aktivitet i bakgrunnen – helsedepartementet som skal ha bilen diskuterer med tolldepartmentet og krever bilen utlevert til oss slik at vi kan kjøre fritt videre til Dushanbe. Tolldepartementet opprettholder inntil videre sitt krav om at bilen må til importlager.

Fortsettelse følger……