Da har vi kommet til Tabriz, Iran.  Vi startet ganske tidlig fra Meghri i Armenia for å ha god tid på grenseovergangen.

«Hostellet» vi bodde på i natt i Meghri var ikke noe særlig å skryte av.  Vi hadde en seng og en sofa (som vi kunne legge sengetøy på).  Siden Morten er den korteste av oss fikk han gleden å sove på sofaen.  Heldigvis sovnet vi før vi så alle musene på rommet – dvs vi (=Morten) så den ene på badet.

Vi kjørte parallelt med grensen til Iran noen mil til vi kom til selve grenseovergangen.  Riktignok kjørte vi litt feil i et veikryss for vi havnet på en øde vei. Plutselig dukket det opp to armenske soldater med maskingeværet pekende mot oss. Vi fikk klar beskjed om at her hadde ikke en ambulanse med to nordmenn noe å gjøre så da var det å snu i henhold til strikte instrukser hvor vi skulle kjære.   På forhånd var vi spente på det å kjøre inn i Iran. Ut av Armenia tenkte vi det skulle være greit i og med at bilen var forseglet/plombert.  Der tok vi veldig feil.

Første kontrollpunkt i Armenia var greit – det satt en mannsperson i en luke som sjekket pass og vognkort.  Så fikk vi beskjed om å kjøre bort til en større bygning for å ordne resten.  Inne var det en stor hall med en rekke luker. Ingen beskrivelser om hva og hvordan.  Vi fant en person i hvit skjorte og svart bukse som vi antok kunne hjelpe oss.  Han tok et av papirene vi hadde, snakket med en eller annen sjefe og ba oss sitte ned og vente til vi fikk ytterligere beskjed.  Etter 45 minutter var tålmodigheten vår brukt opp og vi fant en ny person.  Etter å ha gransket papirene grundig fikk vi beskjed om å vente (igjen). Etter en stund dukket en ny person opp og vi fikk beskjed om kjøre bilen bort for gjennomlysning.  Etter gjennomlysning måtte vi tilbake for å få alle nødvendige stempler på dokumentene.

Etter at papirer var stemplet (det er mange forskjellige typer stempler i Armenia – runde, firkantede, trekantede med mer fikk vi beskjed om å kjøre til visuell bilkontroll.  På veien dit måtte vi gjennom desinfeksjon av bilen (som selvsagt kostet penger). Bilkontrollen var betjent av en militær godt oppe i årene som ikke var helt fornøyd med jobben han skulle utføre i varmen.  Han sjekket da at alle tall stemte i papirene og med bilen.  Han sjekket inne foran og deretter ba han oss åpne bak og sidedører.  Han ble nok litt satt ut hvordan situasjonen skulle håndteres.  Nordmenn med norsk ambulanse og medisinsk utstyr som skal gis bort til Tadsjikistan var nok ikke hverdagskost. Spesielt for en som ikke skjønner engelsk heller. 

På tegnspråk ba han oss vente på en offiser med høyere grad.  Etter noen minutter kommer en gående – halvparten av alderen til han som hadde ansvaret for bilkontrollen, men med høyere rang.  Han kikket på bilen og ba oss vente på en offiser med enda høyere rang. Samtidig med denne tredjemann kom det en som også kunne litt engelsk.  De spurte oss ut på vanlig måte; hva slags påfunn var dette å reise med en ambulanse med medisinsk utstyr fra Norge til Tadsjikistan, hadde vi med medisiner med mer.  Så var det å vente litt til på en fjerdeperson med neste høyere rang.  Samme spørsmål gjentok seg.  Til slutt kom han med høyest rang.  Det viste seg at han var fra Tadsjikistan så han ønsket oss bare god tur videre og sa at alt var ok.  Litt flaks skal man ha. 

Nå tenkte vi at nå var det å forberede seg for den iranske grenseovergangen.  Der tok vi feil.  Vi kom til enda en kontrollpost der det var lagt ut spikermatter på hele veibanen. Alle papirer skulle sjekkes på nytt – det var hektisk telefonaktivitet.  Det så heller ikke ut til at forseglingen som ble gjort på grensa inn i Armenia hadde noe hensikt. Ingen på denne grenseovergangen tok hensyn til at bilen var plombert – dvs at egentlig kunne de droppet hele kontrollen i og med at forseglingen ikke var brudt. Men så enkelt var det altså ikke og etter fire timer var vi ute av Armenia.

Så var det grensekontroll Iran.  Pass og vognkort gikk greit.  Så var det inn i en hall for avhør og stempling av pass.  «Hva jobber du med, hva heter faren din, er du gift, har du bil osv..». Så skulle vi ha stemplet carneet (bilens tolldokument) som vi fikk ordnet på forhånd i Norge. Til slutt var det utstyret og hvordan det skulle håndteres.  Masse frem og tilbake – skulle bilen forsegles? Skulle vi betale importskatt?  Til slutt løste det seg ved at vi fikk stempel i carneet og kunne kjøre videre uten hverken toll eller forsegling. Da hadde det gått ytterligere to timer og vi brukte seks timer på grenseovergangen Armenia/Iran.  Hvor mange forskjellige personer vi har snakket med og som har vært involvert har vi ikke eksakt oversikt over men det må være godt over 25 personer som deltok i prosessen.

Mens vi ventet på beslutningen i Iran smugdrakk vi vann og smugspiste energibarer inne i Ambus. Morten dekket meg når jeg drakk og spiste og vice versa.   Vi hadde jo hørt at det var Ramadan og at det ikke var lov å spise og drikke på dagtid. Etter hvert viste det seg at det var en helt unødvendig manøver. Vi kunne spise og drikke når og hvor vi ville som turister.  Vi var godt sultne etter grensepasseringen så i første by spiste vi på den første restauranten vi fant.  God iransk mat og det var helt tydelig at ikke alle Iranere tar fasten like høytidelig. 

Nå har vi da kommet til Tabriz, ca 45 grader, kaotisk bybilde så nå skal ut vi ut og spise middag som iranere etter klokken 9. PS. Vi kommer nå fra food court – og det var rimelig kaotisk.  Men mat fikk vi og det var mange hyggelige mennesker å prate med. 

Armenia var i hovedsak fjell landskap – det vi hittil har sett av Iran er ørken.  Iranerne er utrolig gjestmilde, høflige, vennlige og nysgjerrige.  De som tør ta mot til seg spør hvor vi er fra, hva vi gjør her og litt om hverdagslige temaer.  I motsetning til hva vi ser på TV hjemme er de fleste vestlig orientert – både jenter og gutter.

Et problem vi fikk når vi skulle sjekke inn på hotellet er at de ikke tar visa eller Mastercard pga boikott.  De offisielle vekslingsstedene i basarene var stengt så vi måtte ut og veksle på svartebørsen.  Med god hjelp av hotellet og sjåføren vi leide gikk det greit så nå er vi millionærer – totalt har vi ni millioner i lokal valuta.

Legger ved noen bilder både fra turen i Armenia, hotellet utenfra vi overnattet på i Maghir og noen bilder fra Iran.  Vi ligger litt etter skjema så i morgen er tanken å kjøre direkte til Teheran.