Ambulanse Tadsjikistan 2014

Da har vi fått første rapport fra GoHelp om bruk av ambulansen. Den er i flittig bruk og har vært et svært nyttig verktøy for sykehuset. Vi er svært stolt over at vi med manges bistand har kunne gi et lite men verdifullt bidrag til en region som har lite fra før. Nedenfor følger rapporten fra GoHelp:

___________________

Ambulance Region:         

Muminobod district, Khatlon region

Muminobod Central Hospital

Date of Last Check:  5. jan 2015

Ambulance Use:
Taking doctors to patients’ houses, transporting heavy patients to Kulob city and Dushanbe

Date:
August- December 2014

Kilometers:
36.474 km was served since Ambulance arrived in 2014

Trips:
661 trips first three months. In total 2197 visits and trips (incl. Dushanbe) in 2014

Purpose:
Transporting patients, assisting patients while critical need

Comments:
Head of the district hospital arrived to Dushanbe after New Year to process importing donated VW. He needed help and advice from Go Help in Dushanbe. GoHelp prepared Invoice and Contract with Khatlon region Health Department. Documents will be handed on to Custom service for Importing VW ambulance donated by Norway

He mentioned several visits of ambulance to Dushanbe and many other times to Kulob. He told the sad story of one man falling from the mountain with his only one daughter. When he saw his daughter falling updown from the cliff, he jumped to save her, but in result of strong injury of backspin, was transported with the ambulance to Dushanbe fast, safety (using other helpful donated supplies with the ambulance) and comfortable.
Usually pregnant women are transported to Kulob city, due to the critical situation and luck of standard medical service in Muminobod.

Ambulance is have been serving perfect with no problem so far.

The only issue is importing, which is on process and will be finished before the first quarter of the current year.

BEST>

MERGAN

(Project Officer, CRROW, Go Help Tajikistan)

Som en avslutning på prosjektet vil vi få takke alle som har bidratt til at ambulansen kom frem til sykehuset i Muminobod.

 Tusen takk til alle som møtte opp på kick-off´en dagen før avreise og ga oss en hyggelig og motiverende start på den lange reisen. Tusen takk til Kristin Trintrud som hadde skrevet en flott sang om gutta som skulle på tur.

 Tusen takk til alle firmaer og organisasjoner som har bidratt med utstyr, penger og annen støtte.

 Tusen takk til alle enkeltpersoner som har bidratt ved å bruke sms-tjenesten, Paypal eller ved å overføre penger til prosjektets konto. Og som har støttet oss underveis ved å lese bloggen vår på facebook og hjemmesiden og gitt oss «likes». Det har vært utrolig motiverende på en lang reise å vite at så mange har støttet oss og fulgt oss.

 Tusen takk til familiene som har støttet oss i to hektiske år – fra planleggingen startet til vi returnerte hjem fra Tadsjikistan med fly. Prosjektplanleggingen har vært omfattende for å få alt til å klaffe og det har vi måttet gjøre ved siden av full jobb og andre hobbyer. Til tider har dette gått utover verdifull tid med familiene så tusen takk for tålmodigheten.

 Tusen takk til alle de flotte, hjelpsomme og vennlige menneskene vi traff underveis uavhengig av religion og bakgrunn. Mange ga oss hjelp og ga ofte av det lille de hadde selv.

 Tusen takk til Naimdjon Takhirov som ga oss råd før avreise fra Oslo om veivalg fra Usbekistan til Tadsjikistan. Og som satte oss i kontakt med sin familie i Khujand.

 Tusen takk til Gunnar Somby som delte leiligheten sin med oss i Sofia mens vi var der. Og som hjalp oss med sine gode kontakter å få time til service for Ambus dagen vi ankom. Dagen før hadde det vært et ekstraordinært haglevær i Sofia. Mange biler hadde fått vinduene knust og fått store bulker i tak og panser noe som medførte at det var fullt og tilnærmet umulig å få verkstedplass. Takket være Gunnars kontakter fikk vi VIP-behandling og bilen ble ferdig dagen etter. Og sist men ikke minst en hyggelig middag før vi dagen etter satte kursen videre.

 Tusen takk til Dragan Markovic som gjorde sitt ytterste for at vi skulle få innreise til Serbia. Til tross for alle anstrengelser fikk vi ikke innreisetillatelse og måtte velge en annen rute (plan B).

 Tusen takk til alle iranere vi traff og som tok i mot oss som gjester. «Welcome to our country – you are my guest – you do not have to pay». Dette gjaldt blant annet på bomstasjoner og restauranter.

 Tusen takk til Leila Kakaei som tok oss i mot i Teheran og som inviterte oss på en hyggelig middag og ga oss spiselige gaver vi kunne ha på den videre reisen. PS. Den kjeksen vi fikk av deg var supergod…   Den vil vi ha mer av…..

 Tusen takk til Farhad Passandyar i Chalous som inviterte oss inn i sitt hus for å møte hans familie og serverte oss forfriskninger i varmen.

 Tusen takk til Nasimjon Tohirov, hans kone, hans barn samt hans mor og far og svigerfar. Takk for at dere stilte huset til disposisjon i Khujand mens vi ventet på tollbehandling av ambulansen. Takk for at dere behandlet oss som en del av familien. Takk for all god mat og drikke. Takk til deg Nasimjon og din far for all innsats dere gjorde for å hjelpe oss på grensen og tollstasjonen. Takk til din svigerfar for at han betalte maten for oss og ordnet VIP plassering på stranden i forbindelse med feiringen av id. Våre varme tanker går til deg og din familie.

Tusen takk til Murodillo Latifov som hjalp oss med en kjempefin leilighet i sentrum av Dushanbe, tok oss med på middag ved ankomst og dagen før avreise, samt ga oss mye god informasjon om Dushanbe og omgivelsene rundt.

 Tusen takk til Fayoz Rizvonov fra GoHelp som bidro til det praktiske slik at ambulansen ble levert sykehuset.

 Tusen takk til ordføreren og den lokale helseministeren i Muminobod samt sykehusdirektøren som tok oss så godt i mot og tok oss med på en super lunsj med nasjonale retter som varte i over fire timer.

 Tusen takk til Ambus for et trivelig, sikkert og nesten 100% driftssikkert reisefølge. Med din stayer-evne, gode motor, fjærer og klima anlegg ble det en trygg og opplevelsesrik tur. Og kjære Ambus – beklager den lille bulken vi påførte deg når vi rygget på en stolpe i Budapest – og ripen du fikk på høyre side da en drosje kjørte inn i oss i Armenia – og den bulken du fikk i bakluka da en bil kjørte inn i deg bakfra i Mashhad.

 Tusen takk til alle soldater, offiserer, tollere og grensevakter som slapp oss gjennom med alt utstyret vi hadde med – riktignok med mange timers diskusjon – uten å betale hverken toll eller andre avgifter. Utstyret hadde en verdi på over 300.000 kroner – noe dere heldigvis ikke visste. Det var som en offiser sa når vi forlot Usbekistan: «how on earth have you managed to get through so many borders without any papers or declaration forms». Mon tro om eksempelvis en russer hadde fått lov å kjøre gjennom Norge med en bil fullpakket av utstyr uten tollpapirer på utstyret eller pakklister.

 Vi er svært stolte over at dere alle har stilt opp for oss og bidratt til at en norsk ambulanse redder liv i et av verdens fattigste land.

 Med hilsen fra Ambus sine to praktiske hjelpere som er svært takknemlige over å ha kunnet gjennomføre prosjektet med deres hjelp, Morten Ringstad og Odd Ruud.

Ambus har som kjent fått nye arbeidsoppgaver. For oss i Norge er ambulanseprosjektet over for denne gang. Muligheten er til stede for at vi vil støtte sykehuset med midler og utstyr om det skulle gi seg anledning til det.

GoHelp har overtatt det operative ansvaret for Ambus via sitt kontor i Dushanbe. Sykehuset får dekket drivstoffutgifter og slitedeler sentralt fra «Ministry of Health» på eget budsjett. Vi skiftet bremser og tok EU-kontroll på Ål, tok en service på Ambus i Sofia, skiftet blant annet kompressor til klimaanlegget i Istanbul og leverte med alle nødvendige filtre ved overlevering. Ambus er da godt skodd de neste 2-3 årene uten behov for større reparasjoner.

Hver måned har sykehuset forpliktet seg å rapportere til GoHelp om bruken av ambulansen – blant annet kilometer kjørt og antall utrykninger samt eventuelle oppståtte skader. I tillegg vil GoHelp foreta kontrollbesøk regelmessig på sykehuset. GoHelp har også midler til å foreta større reparasjoner av Ambus ved behov.

Takk for all støtte vi har fått til prosjektet som vil være et minne for livet.

For bilder se facebook siden vår

Dagen er kommet for å ta farvel med Ambus. Ambus som vi har hatt som en god venn på reisen vår i 26 dager. Ambus som startet sin karriere som ambulanse i Norge i 2006 skal nå tjenestegjøre i Muminobod, Tadsjikistan i mange år fremover.

I går ble Ambus hedret sammen med sine to medhjelpere for å ha nådd målet i Dushanbe etter 630 timers reise gjennom 13 land og mer enn 10.000 kilometer fra Norge. GoHelp stod for dette arrangementet og sammen med et team fra Spania (www. thesilkyways2014.com) som kom til Dushanbe samme dag som oss kjørte vi sammen gjennom «finish line». Primært ønsker GoHelp at det leveres ambulanser til Tadsjikistan. Sekundært er det mulig å donere en vanlig bil som da vil bli solgt og pengene går til et av foreningens helseprosjekter.

Turen til Muminobod tar ca 5 timer og ligger sør før Dushanbe ca 70 kilometer fra grensen til Afghanistan. Regionen har et sykehus som betjener 85.000 innbyggere. Sykehuset har ca 180 sengeposter alt fra fødestue, barneavdeling, hjerteavdeling, kirurgi til rehabilitering. Innredningen er mildt sagt enkel og de har svært få elektroniske hjelpemidler tilgjengelig. Operasjonsstuen består av en operasjonsseng, lamper og kirurgisk «verktøy». Hjelpemidler til å overvåke pasienten finnes ikke.

Sykehuset har to ambulanser tilgjengelig – begge av gammel god sovjetisk årgang og standard. Den ene er ødelagt og dermed ute av drift. Det betyr at sykehuset har en ambulanse av svært dårlig kvalitet tilgjengelig for å betjene en region med 85.000 innbyggere. I tillegg skal ambulansen benyttes til langtransport for pasienter som har behov for å reise til et annet bedre utstyrt sykehus blant annet til Dushanbe. I slike tilfeller er ambulansen borte i mer enn 10 timer og vil da ikke være tilgjengelig i regionen.

Her kommer Ambus inn i historien – pensjonert i Norge men får sin andre ungdom i Muminobod. Når vi ankom sykehuset hadde personalet stilt seg opp på hver sin side av innkjørselen frem til hovedinngangen. Forventningsfulle, med blomster i hånden, til sin nye ambulanse. Det var en gripende stund når Ambus med sine flotte blålys kjørte fremover mellom personalet til hovedinngangen hvor også ordføreren, regionens helseminister samt sykehusdirektør stod og ventet. Både Ambus og hans medhjelpere fikk blomster og til og med lokale hatter.

Interessen var svært stor når vi åpnet dørene og personalet for første gang fikk ta sin nye ambulanse i øyensyn. En så avansert utstyrt ambulanse hadde de ikke sett tidligere. Det endte med at vi måtte låse dørene mens vi ble vist rundt på sykehuset samt hadde en prat med sykehusledelsen og helseministeren inne på direktørens kontor. De var svært takknemlige for det bidraget vi kom med, de rettet en stor takk til alle støttespillere til prosjektet både dere som har bidratt som privatpersoner og som firmaer.

Så kom turen til Ambus. Vi viste frem alle finessene til Ambus og pakket ut alt utstyret vi hadde, til stor glede for sykehuspersonalet. For ordens skyld ble det utarbeidet en oversikt over alt vi hadde med – både i form av hva og antall. Blant annet hadde vi med 1.700 bandasjer.

Deretter var det lunsj et stykke fra sykehuset med ledelsen og ministeren hvor de flere ganger uttrykte hvor utrolig takknemlige de var for gaven fra prosjektet og prosjektets støttespillere.

Så var tiden inne til å ta farvel med Ambus, ta fra han det norske statsborgerskapet og gi han statsborgerskap i landlige og usedvanlig vakre omgivelser syd i Tadsjikistan.

Det føles utrolig godt å kunne avslutte et 2 år langt prosjekt på en så fin måte og endelig kunne komme i mål. Vi har med egne øyne sett at Ambus vil få en veldig viktig og betydningsfull rolle i denne regionen i lang tid fremover. Vi er både stolte og takknemlige for at vi har fått denne anledningen til å bidra til å redde liv i et av verdens fattigste land. Derfor vil vi også takke hver og en av dere som har fulgt oss på reisen, oppmuntret oss med likes, og alle som har støttet oss med penger, utstyr eller på annen måte. Vi mangler fremdeles noe på å komme i mål rent økonomisk, så derfor ville vi sette stor pris på et siste bidrag, særlig fra deg som ennå ikke har gjort det.

Send kodeord AMBU100, AMBU200 eller AMBU300 til 2160. Da gir du henholdsvis kroner 100, 200 eller 300.

Takk for oss, vi snakkes, WE ARE COMING HOME!!!

Tusen takk til familien Tohirov for gjestfriheten, omtanken og all bistand til to fortapte nordmenn i Tadsjikistan. Etter fire timer forhandlinger på grensen, te med sjefen i tollregionen og samtaler med sentralt og lokalt tollvesen fikk vi til slutt frigitt Ambus. En forutsetning var at vi godtok politieskorte frem til Khujand. Deretter kunne vi kjøre på egenhånd.

Vi ankom Dushanbe på kvelden etter noen utrolige fjelloverganger. Vi snakket litt med GoHelp sin representant. Vi må innom tilsvarende tolldirektoratet i morgen for å ordne de siste dokumentene.

Uansett – jippi…. Etter tre og en halv uke på veien er vi i mål. Mer utfyllende rapport kommer

Se facebook siden for bilder

Etter at vi kom til familien Tohirov i går trengte vi noen timers søvn etter å ha vært våkne i mer enn et døgn.  Deretter var det en hyggelig familiemiddag og sightseeing i sentrum.

I dag var det å stå opp tidlig for å feire id.  Da var det å stå opp klokken 5.30 – ta en delt minibuss inn til sentrum for å være på moskeen kl 6.00.  Seansen varte ca 40 minutter så var det en tur på markedet for å se litt på utvalget.   Vi tok deretter en tur for å se det vi ikke fikk sett av sentrum i går.

Underveis traff vi svigerfaren til Nasimjon som tok ansvaret både for å kjøpe inn det vi trengte av mat og drikke samt betale for det.  Som han sa: «Det at vi kommer helt fra Norge for å donere en ambulanse med medisinsk utstyr er Tadsjikistan svært glade for og alle innbyggere i landet vil respektere oss høyt for det». Hans måte å vise sin respekt på var å betale for maten samt ordne en VIP plass på stranda.

I tillegg kjørte han oss ut dit (ca 45 minutter å kjøre) hvor vi da inntok et deilig måltid, fikk badet og slappet av. 

I kveld skal vi ha en middag med familien som vi ser frem til. PS De lager utrolig bra mat her.

Når det gjelder Ambus har han stått på grensen – forhåpentligvis i ro og fred.  Ryktene vil ha det til at tollerne vil frigi han i morgen tidlig. Ryktet er vanskelig å få bekreftet da det er id og alle har hatt fri.  Vi reiser ut til grensen klokken åtte i morgen tidlig så får vi se hva som skjer.

Så var turen kommet for å reise fra luksusen i Tashkent.  Vi benyttet formiddagen godt ved å bruke hotellets fasiliteter frem til kl 13. 

Det er en kort kjøretur til grensen ca 2 timer.  Vi kjørte litt feil når vi skulle ut av Tashkent og inkludert lunsj var vi fremme ved grensen kl 15.30.

Så var det å fylle ut ny deklarasjon på personlig utstyr og penger deretter vente på dokumenter og stempler for å komme ut av Usbekistan.  Som vanlig var det en del oppstyr på «customs» på grunn av utstyret vi hadde med.  Har dere spedisjonspapirer eller pakksedler? Standardsvaret vårt som det har vært ved alle andre grenseoverganger er at det har vi ikke.  Til slutt spurte de: Hvordan i all verden har dere greid å komme dere over alle tidligere grenseoverganger uten papirer på utstyret.  Vi svarte som sant var at det har vært litt utfordringer men etter at man har diskutert saken på de ulike grenseovergangene har vi fått lov til å kjøre videre.  Og da gjentok det samme seg her – de diskuterte saken seg imellom så ble vi bare vinket av gårde med ordene «good luck».

Da var vi ute av Usbekistan og var klare til å kjøre inn i Tadsjikistan. Ut av Usbekistan hadde tatt ca 1 time og klokken var nå ca 16.30.  Ved porten inn til Tadsjikistan ble vi avvist – visumet er ikke gyldig.  Da stod vi der i ingenmannsland – ingen mulighet for retur til Usbekistan da vi kun hadde visum som gjaldt en innreise.  Og inn til Tadsjikistan kom vi ikke.  Ingenmannsland er et område på ca 100 kvadratmeter bestående av stort sett sand.  Ingen skygge og solen stekte rett ned på plassen hvor det var godt over 50 grader.  I det ene hjørnet stod det en hvit bil – den hadde stått der lenge.  Vi spekulerte litt på om det var en som hadde lidd samme skjebne som oss med et svært dårlig resultat.  Dette så ikke veldig lovende ut.

Etter hvert fant vi ut hva som var galt med visumet.  Vi hadde opprinnelig tenkt å kjøre via Kirgisistan før vi kjørte inn i Tadsjikistan.  Alle visumdatoer var tilpasset en slik rute.  For en tid tilbake bestemte vi oss for å droppe Kirgisistan og kjøre rett inn i Tadsjikistan fra Usbekistan i stedet.  Vi tenkte da ikke på å sjekke datoer i visumene.  Det viser seg at vi har forsøkt å kjøre inn i Tadsjikistan en dag for tidlig.  Resultatet er at vi må vente 7.5 time (frem til midnatt) før vi kan kjøre inn. Det ser ut til å bli en lang kveld.

Et par de menige fra Tadsjikistansk side var svært interessert i hva vi hadde med oss.  De fant blant annet et sjakkbrett de gjerne ville ha.  Dette var noe de maste om med ujevne mellomrom frem til midnatt.  Imidlertid fikk vi god kontakt med de – Morten deltok på en volleyball match mens Odd snakket med noen regjeringsrepresentanter som overvar at det ble hengt opp noen plakater i ingenmannsland.  Når mørket kom fant vi frem primusen, kokte vann til kaffe, spiste knekkebrød og energibarer samt noen kakekjeks vi hadde fått av Leila i Teheran.  Vi ga bort en håndfull til han som hadde vakt – kanskje det kunne hjelpe oss å komme lettere inn. Det siste var nok bare en ønskedrøm.

Til slutt ble det midnatt og vi kjørte frem til porten.  Han som hadde mast mest om sjakkbrettet fikk en lommelykt av oss – ikke det han helst ville ha men han tok den hvertfall i mot.

Kontrollpostene gikk greit frem til vi kom frem til Customs.  Denne gangen var det bilen som var et problem.  Regelen er slik at skal en bil forlates i Tadsjikistan skal man ha politieskorte fra grensen til et importlager i Dushanbe.  For oss er situasjonen litt annerledes – Ambus skal doneres til et sykehus og ikke havne på et importlager.  Dette skapte noe uro på tollstasjonen da de snakket tilnærmet ikke noe engelsk og vi nektet å levere Ambus til et importlager. 

For å få avklart situasjonene ringte vi GoHelp sin representant i Dushanbe.  Han forklarte situasjonen for tollerne og konklusjonen ble at de skulle forsøke å finne en løsning slik at vi kunne fortsette på vanlig måte uten politieskorte.

Etter en tid samt utfylling av standard papirer og nødvendig stempling fikk vi beskjed om å vente på det siste dokumentet.  Dette dokumentet tok svært lang tid.  Faktisk var vi til sammen mer enn 16 timer på grensen.  Vi måtte sove så det endte med at Morten tok soveposen og la seg på taket av bilen mens Odd la seg godt til rette i forsetet.

Vi ble vekket klokken 6 om morgenen med at vi måtte ha eskorte direkte til tollager i Dushanbe. Det så ut til at det ikke var et dokument vi ventet på men eskorten. Til Dushanbe er det nesten 40 mil og vi måtte betale 2 dollar per kilometer for eskroten.  Vi sa klart fra at det er ikke aktuelt for oss å betale 800 dollar for å få bilen til Dushanbe.  Foreløpig er status at vi bor hos en familie vi kjenner i Khujand – familien Tohirov – mens Ambus står på grensen.

Så foregår det hektisk aktivitet i bakgrunnen – helsedepartementet som skal ha bilen diskuterer med tolldepartmentet og krever bilen utlevert til oss slik at vi kan kjøre fritt videre til Dushanbe. Tolldepartementet opprettholder inntil videre sitt krav om at bilen må til importlager.

Fortsettelse følger……

Usbekistan har vist seg fra sin beste side.  Bra vær, til dels greie veier (dvs uten de aller største hullene i veidekket), grønnere og mer frodig landskap enn Turkmenistan (som stort sett var ørken) og det er mer vennlige mennesker her enn nabolandet.  Det virker for oss som samfunnet er mer åpent, innbyggerne kan drive mer handel, de ser mer fornøyde ut og det ser ut til at de aller fleste har en god levestandard.  Russiskpreget er mindre dominerende og de jobber hardt for å få vekk den russiske arven.

Bukhara er den minste av de tre byene vi besøker.  Bukhara er også den eldste og har en godt bevart gamleby.  Vi fant et greit hotell rett ved inngangen til gamlebyen og benyttet ettermiddagen frem til middag å vandre gatelangs.  Middagen ble inntatt utendørs ved torget i gamlebyen i fine omgivelser med fontener, trær, og «live music».

Vi inntok en sen frokost dagen etter og kjørte til Samarkand.  Kjøreturen som var estimert til tre timer tok oss nærmere seks.  Delvis på grunn av dårlig veidekke og veiarbeide som ga en lavere snitthastighet, men også fordi vi tok det med ro på turen.  Vi stoppet også ved et familiekjøkken for lunsj der vi blant annet spiste «Chicken tabaka».  Alt vi spiste var ikke ferdiglaget på forhånd så det ble en flott lunsj på rundt 1.5 time med «fersk» mat.

På veien til Samarkand ble vi stoppet to ganger på politiposter for registrering at vi hadde passert.

Samarkand er en litt større by, med noe blokkbebyggelse.  Det er ingen gamleby på samme måte som i Bukhara men det er godt bevarte moskeer og mausoleer.  Flere trivelige parker med fontener og det var også en musikk fontene som fungerte i takt med musikken som ble spilt.

Når vi ankom hotellet i Samarkand kom en nederlender bort til oss.  Det viste seg å være et nederlandsk ektepar på vår alder som skal kjøre til Mongolia med teamnavn Fried Tomato.  De fortalte at de nesten ikke hadde diesel igjen.  Vi hadde også hørt på forhånd at diesel kunne være et problem i Usbekistan.  Imidlertid hadde vi sett flere bensinstasjoner med skiltet «Dizel» så vi har tenkt at det å få tak i diesel kan ikke være noe problem.  Ekteparet sa at selv om det står skilt så er det ingen stasjoner som har diesel.  De hadde imidlertid via resepsjonisten på hotellet fått tak i en gårdbruker som var villig til å selge diesel (selvsagt med med god fortjeneste med den prisen han skulle ha).  For å være sikre på at vi ikke gikk tom i diesel hang vi oss på og kjøpte 35 liter.

Team Ambus og Team Fried Tomato avsluttet kvelden på en flott restaurant i Samarkand med det velklingende navnet «Samarkand». 

Neste dag benyttet vi formiddagen til å slappe av på terrassen på hotellet. Nederlenderne kom innom for å slå av en prat før de reiste av gårde i retning Tashkent for deretter å kjøre inn i Kazhakstan. Det er tre timers kjøretur til Tashkent på forholdsvis gode veier så dette er en av de få dagene vi har hatt veldig god tid. 

På vei til Tashkent stoppet vi for lunsj. Vel fremme bestemte oss for å overnatte på Tashkent Palace hotell.  Hotellet er mer luksuriøs enn det vi har overnattet på tidligere men etter tre uker på veien med overnatting på steder hvor badet så vidt henger sammen, rom vi deler med mus og lignende fant vi ut at dette var velfortjent.  I tillegg er det svømmebasseng og det var nydelig å dukke kroppen i vann etter mange dagers kjøring i varme og til dels støvete ørken og støvete veier.

Tashkent er hovedstaden i Uzbekistan og bærer en del preg av å ha vært russisk.  Imidlertid er det mange store parker og fontener som gjør at man ikke får det tradisjonelle slitte murhus bildet i byen som i mange russiske byer.

På kvelden hadde vi middag på en koreansk restaurant. Vi tok oss råd til Mojito (midt på treet), et par øl og en whisky i hotellbaren. 

Så da er vi klare for å reise ut av Uzbekistan i morgen og inn i Tadsjikistan.  Så får vi se hvilke prøvelser det innebærer spesielt ut av Usbekistan uten noen som helst form for tollpapirer.

For bilder se facebook siden vår

Så var vi klar for avreise fra Turkmenabat. Det er ca 30 minutter å kjøre til grensen. For sikkerhets skyld startet vi dagen tidlig og reiste kl 7.  Vi kjørte til grensebyen Farap for å spise frokost før grensen.  Vi fant en liten kafe hvor vi fikk to små speilegg og brød samt cola – det var det vi fikk serveringsdamen til å forstå.  Etter frokost tok vi en runde rundt den lokale basaren.  Det var også et kjøttutsalg (et bord, en hoggestabbe, en øks og en kniv) som vi også tok bilder av der dyrene ble partert etter hvert som kundene sa hvilken del av dyret de ville ha.  Pent under bordet lå det fint dandert fire avkuttede ben kuttet fra kneet og ned.

Mens vi stod der rullet en sivil bil opp ved siden av oss – med to uniformerte politimenn.  Den ene kom ut og vi måtte sette oss inn i bilen.  Når vi kjørte spurte vi hva det gjaldt – det eneste de sa var «straf – dollar» med en hånlig latter.  Vi kjørte et godt stykke og ble bedt om å gå ut av bilen.  Der ble vi ført inn i et hus som viste seg å være den lokale politistasjonen.  Vi måtte snakke med flere tjenestemenn i uniform før vi ble ført inn til politisjefen for avhør.  Alle spurte det samme; hva gjør dere i Turkmenistan, hvorfor har dere ambulanse, hvorfor tar dere bilder, hva tar dere bilder av og så videre.  De hadde sett Morten ta bilder på basaren og ville se gjennom bildene hans på kameraet.  Når det var gjort sa politisjefen «good bye».  Da trodde vi alt var over.  Men vi ble ført inn i en ny bil med to nye polititjenestemenn.  Vi spurte hvor vi skulle og de sa bare «immigration».  For å slippe at de ble mer irriterte enn nødvendig sa vi at passene lå i ambulansen.  De valgte da å snu, kjøre tilbake til ambulansen og Morten måtte følge etter i Ambus.

Denne gangen kjørte vi en lengre strekning.  Veien ble dårligere og dårligere, og det ble mer og mer øde.  Tankene gikk da til filmer vi har sett – det korrupte politiet tar deg til et øde sted, banker deg opp, raner deg for de verdisakene du har og punkterer hjulene på bilen din og lar deg stå igjen med problemet.  Endelig kjørte vi gjennom en port og var fremme på «immigration office».  Inne på et kontor ble vi avhørt av de to polititjenestemennene som hadde kjørt oss og tre sivilkledde.  Det var de samme spørsmålene vi fikk som på politistasjonen.  Denne gangen ville de se gjennom bildene fra Morten sitt kamera.  Alle bilder på kameraet som satte Turkmenistan i dårlig lys måtte slettes.  Når det var gjort fikk vi beskjed om å kjøre til grensen.

Odd hadde også tatt bilder av mesteparten av de samme tingene som Morten måtte slette – også på basaren der vi ble tatt inn i den sivile politibilen.  Vi skjønte tidlig at bildene var et problem så Odd snek kameraet sitt ned i lomma på shortsen sin.  Litt ubehagelig å vite at vi hadde et skjult kamera med oss – hva om de hadde oppdaget det i tillegg uten at vi sa fra at vi hadde et til.  På et tidspunkt i bilen ved siden av den ene polititjenestemannen holdt kameraet på å gli ut av lommen på shortsen.  Litt panikk en stund men det gikk bra.

På vei til grensen fulgte de etter oss. På et tidspunkt da vi måtte stoppe for et nødvendig ærende kjørte de forbi oss.  Et par hundre meter lengre frem stod de og ventet og la seg etter oss igjen.  Etter en stund kjørte de forbi  og etter det så vi ikke noe mer til politiet.

Ved grenseovergangen ut av Turkmenistan gikk det sin vante gang med kontroller, skjemaer og stempler.  Vi har nå begynt å få en bra rutine i grenseoverganger så nå kan vi hele drillen.  Politiet hadde nok varslet grenseposten om bildene våre for de spurte Morten om han hadde tatt flere bilder av for eksempel grenseovergangen og måtte nok en gang bla gjennom bildene.  Så spurte de det vi fryktet de skulle spørre om – har dere flere kameraer med dere.  Vi kunne ikke akkurat lyve i tilfelle de gjennomsøkte bilen så det måtte vi svare bekreftende på. Men vi sa at de kameraene ikke var brukt etter Farap noe de trodde oss blåøyde nordmenn på – heldigvis…

Da var vi ute av Turkmenistan – så kom neste prøvelse nemlig å komme inn i Usbekistan.  De vanlige kontrollene der også – pass, vognkort, pass igjen, så spørsmålene som vi har blitt stilt ved de fleste grenseoverganger: «do you have guns or codein».  Så måtte vi til legen for legekontroll.  Han pekte med en måler mot panna – der målte han om vi hadde feber.  Så spurte han om vi hadde diare og sykdommer.  Så så han oss dypt inn i øynene – «you are ok – you can go» – så var vi friskmeldt.

Usbekistan var veldig opptatt av det formelle rundt selve bilen og deklarasjon av penger og verdisaker.  Vi måtte litt ut og inn av kontoret hvor papirene vi trengte ble produsert.  Ene gangen vi var ute av kontoret i ventehallen ropte han som jobbet med vår sak fra galleriet: «you have to wait 15-20 minutes». Ok for oss – det gikk 15 minutter – hele grensestasjonen var øde bortsett fra oss og to trailersjåfører fra Tyrkia. Vi tok frem de campingstolene vi hadde kjøpt underveis og satte oss ute foran ambulansen – vi skjønte jo nå hva som foregikk – det var lunsjtid. Og den tok hvertfall en time,  deretter røykepause ute etter lunsjen i tillegg.

Mens vi satt ute og ventet kom de tyrkiske sjåførene og ville kjøpe campingstolene våre.  Slike stoler var det visstnok vanskelig å få kjøpt i Tyrkia.  Vi sa nei at vi trengte de selv.  Sjåførene ble ganske innpåslitne og masete så vi sa klart fra at stolene ikke var til salgs – uansett – så etter 10 minutter med masing ga de seg.

Så snart lunsjen og røykepausen over kom grenseposten sakte til live igjen med sneglefart.  Han som jobbet med saken vår ba oss bli med inn på kontoret – trykket på en knapp på pce’en for å ta en utskrift, ba oss signere og så «you are free to go». Dette dokumentet hadde vi altså ventet på i over en time mens de mesket seg med lunsj, te og helt sikkert kald drikke.  Det eneste vi hadde var vann som var halv kokt i varmen og noen halv smeltede Herbalife energibarer.

Vi kjørte sakte ut av kontroll området og tenkte hvor blir det av bil kontrollen? Skal de ikke sjekke hva vi har med oss?  Plutselig var vi ved siste kontrollpost – han skulle bare se pass og visum så var vi inne i Usbekistan.  Så er spørsmålene: var de ikke interessert i å se hva vi hadde med oss?  Glemte de å kontrollere bilen?  Om det siste er riktig – hva skjer da når vi kjører ut av Usbekistan? Uten gyldige tollpapirer på det vi har av utstyr.  Eller var det en bevisst handling så de kan ilegge oss bøter når vi kjører ut av Usbekistan. Dette kan bli spennende – så følg med videre.

På vei mot Bukhara stoppet vi for lunsj – på en liten kafe drevet av moren og datteren.  Der fikk vi innbakt brød med kjøttfyll og grønnsaker stekt i tandoori ovn. 

I neste innlegg vil vi skrive litt mer om Bukhara. Samarkand og Tashkent.

For bilder se facebook siden vår

I dag går ferden videre i retning av grenseovergangen til Usbekistan.  Vi har valgt å stoppe i Turkmenabat som ikke ligger så langt fra grenseovergangen.  Merv var en ganske steril by. Store avenyer, helt nye marmor og gullbelagte store bygg, store parker og sportsanlegg. Men veldig lite folk ute i gatene – på en måte som et utstillingsvindu til omverdenen.  Byen står hvertfall ikke i stil til veistandarden.

Det er veldig mye politi ute – nesten i hvert gatekryss inne i byene og ute på landeveien.  Plutselig ute i ødemarken kan det dukke opp en politimann fra intet – som regel utplassert et sted for dagen uten bil.

Vi har på turen blitt stoppet kun en gang – og det var på innkjøringen til Turkmenabat.  Politimannen sjekket passene men var mer interessert i å prate med oss og vise frem gull tennene sine.

Turen til Turkmenabat er litt ensformig med lange flate strekninger og mye ørken.  Vi stoppet halvveis på en liten kafe, pratet med eieren og kona før vi kjørte videre. Underveis stoppet vi ved en gruppe kameler som vandret langs veien og slo av en prat – kamelspråket var nesten umulig å forstå men de deltok mer enn gjerne på bilder.  Vi har med oss termometer og det målte utendørs 52 grader.

Turkmenabat er en mer inkluderende by, fremdeles store avenyer og flotte bygg men også boligblokker så det ble en mer levende by.  Det gikk greit å finne et hotell – vi var fremme ved fem tiden på ettermiddagen.  Det ble is og øl, før vi spiste middag på en russisk restaurant med live musikk og diskotek i restauranten på russisk vis.

Det ble en hyggelig avslutning i Turkmenistan og i morgen reiser vi over til Usbekistan.

Les mer om arrestasjonen i Turkmenistan i neste innlegg

For bilder se facebook siden….

Da er dagen kommet for å reise ut av Iran og inn i Turkmenistan.  Iran har vært et veldig hyggelig bekjentskap. Bortsett fra all søpla de produserer og kaster fra seg overalt. Uansett hvor vi stoppet lå det hauger av søppel – på rasteplasser, parkeringsplasser og utfluktssteder som i utgangspunktet kunne vært naturperler.  

Mashhad er Irans hellige by og besøkes av mer enn 20 millioner årlig og er det nest mest besøkte stedet etter Mekka. Selve moske området er på 9.000 kvadratmeter og består av flere moskeer og plasser (samlingsområder).  I går hvor det var sørgedag for martyren, imamen Ali, deltok mer enn 1.5 millioner mennesker. Inne på hovedplassen var det samlet ca 700.000 muslimer for å overvære seansen.  Seansen foregikk ved at det over høyttaleranlegget ble lest/sunget 100 utvalgte sider fra koranen.  Alle satt med sitt eget teksthefte og enten leste eller sang med.

Før vi reiste fra Mashhad måtte vi se nærmere på byens moskeområde.   Vi kom i kontakt med en talsmann for moskeen som snakket godt engelsk.  Som ikke-troende fikk vi ikke komme inn i noen av moskeene på området men han viste oss gjerne rundt på plassen.  Så ble vi tatt inn på «kontoret» hvor vi fikk se en kort video om selve moskeområdet.  Kollegaen hans kom også bort og slo av en prat.  Deretter kom åndelig veileder som gjerne tok en prat med oss og ba oss stille de spørsmål vi ville.  Noe gikk på det praktiske for eksempel hva er forskjell på shia og sunni.  Shia har et syn på at det er 12 imamer og den 12 imamen i rekken lever fremdeles. Shia og sunni deler det samme verdigrunnlaget, eksempelvis koranen, men sunni muslimene deler ikke troen på at det bare er 12 imamer som utnevnes i form for en arverekkefølge – de har ingen begrensning på antall imamer i rekkefølgen.  Tesen for shia muslimene er at den 12 imamen i rekkefølgen vil vise seg når det er skapt fred i verden og vil da styre alle mennesker på jorden basert på islamske verdier.  Den 12 imamen vil med andre ord lede et islamsk verdensstyre.

På spørsmål om kristne og muslimer vil kunne leve side om side i fremtiden var svaret det at islam er tilpasningsdyktig og at over tid vil hele verden se fordelene med islam, konvertere og at islam vil tilegne seg enkelte av de vestlige verdiene for å være attraktiv.  Til slutt vil da islam være en verdensreligion og det vil være fred.  På spørsmål om hvordan politikk og religion er integrert blir svaret at politikken må basere seg på islamske verdier.  Vi hadde dessverre ikke tid til å stille flere spørsmål (og godt var kanskje det) så vi avsluttet med en tur på museet og så fikk vi til nød stå utenfor og se på den eldste moskeen.

Det er ca 20 mil og tre timers kjøring til grensa til Turkmenistan.  Vi hadde brukt mer tid enn planlagt i moskeområdet så det var bare å komme seg av gårde.  I grensebyen Sarakhs spiste vi en sen lunsj da vi visste ikke hvor lang tid grenseovergangen ville ta var det var greit med litt mat og få blodsukkeret på et tilfredsstillende nivå.

For å komme ut av Iran tok hele prosessen 45 minutter. Det var litt frem og tilbake for å få alle dokumenter på plass, alle stempler og få foretatt kontroll av at alt gikk rett for seg.  Det var en ansatt på grensestasjonen som forbarmet seg over oss og fulgte oss gjennom hinderløypa.  Midtveis i prosessen fikk vi beskjed om at broen mellom Iran og Turkmenistan ville stenge om 20 minutter.  Rakk vi ikke det måtte vi overnatte en natt til i Iran i grensebyen.  Etter 18 minutter til var alt på plass.  Bilen hadde vi fått kjørt frem til siste grensepost til Iran.  Der fant de ut at vi ikke hadde visum til Turkmenistan så vi måtte forklare (og vise) at vi hadde et bekreftelsesbrev fra Turkmenistans ambassade i London at vi var godkjent for å kunne få utstedt transittvisa på grensen til Turkmenistan.  Kontrollen tok tid av dette dokumentet tok tid. I og med at vi var sistemann over grensa den dagen hadde vi inntrykk av at de ville få oss over så det var hektisk telefonaktivitet mellom de to grensepostene som styrte hver sin bom på hver side av broen mellom landene.

Til slutt fikk vi klarsignal fra den iranske grensevakten at vi kunne kjøre over brua.  Vi så i sidespeilene at han lukket bommen etter oss og forsvant ned mot selve grensestasjonen.  Når vi var midt ute på brua så vi at grensevakten på Turkmensk side lukket sin bom.  Det var varmt ute (ca 40 grader), inne i bilen holdt vi temperaturen på behagelig 24-27 grader. Når vi så porten foran oss bli lukket ble det plutselig svært varmt i bilen.  Vi hadde ikke veldig lyst til å bli stående ute på broen i stekende varme til dagen etter.  Vi fortsatte å kjøre og rett før vi kom frem til porten ble den åpnet.  Forhåpentligvis tenkte grensevakten det samme som oss. Og antakelig ville han måtte stå på post hele natten dersom vi ble stående på broen noe han helt sikkert ville unngå.

Da var vi i det minste inne på Turkmensk område.  Og vi møter et folkeslag med et helt annet utseende enn det iranske – nemlig asiatisk.

Så startet prosessen som skulle ta tre timer.  Først leverte vi passene og brevet fra ambassaden i London.  I ettertid viste det seg at de da kontrollerte at informasjonen var korrekt og at de utstedte visum til oss.  Kontrollen på grensen var omstendelig – det blir smuglet mye narkotika over denne grensen.  Alle kjøretøy og last ble kontrollert grundig og alle passasjer måtte gå få scannet bagasjen og gå gjennom detektor.  Bar kvinnene hodeplagg fordi de var muslimer måtte de inn på et undersøkelsesrom for å ta av seg hodeplagget.

Til slutt var det bare oss igjen på grenseposten (siden vi var de siste som kom over broen før den stengte) samt en hel skokk med soldater – samt noen sivile som jobbet på bankfilialen for å ta imot betaling for ulike dokumenter som grenseposten produserte.  Det å komme seg gjennom grenseposten var som en prosess – der neste aktivitet ikke kunne starte før den forrige var ferdigstilt.  I praksis betydde det at først måtte visaene ferdigstille (tok ca 1.5 time), så skulle betaling for visa foregå, så skulle formalia rundt bilen kontrolleres, så skulle betaling for bilen foretas (veiavgift, forsikring, stempelavgift, dieselavgift, passasjer tillegg med mer), så skulle selve bilen med innhold kontrolleres. Så måtte til slutt alle papirer kontrolleres på nytt. Det hadde gått mye raskere om man for eksempel kontrollerte bilen mens visumet ble produsert men slik var det altså ikke.  Det var mer enn nok personell til stede for å kunne gjøre begge deler parallelt.

Så kom da utfordringen med utstyret i bilen.  På et tidspunkt var det 10 offiserer av høyere grad som stod og diskuterte hva de skulle gjøre.  Vi fortalte at i Georgia og Armenia hadde de plombert bilen og lurte på om det kunne være en løsning for Turkmenistan også.  Etter ny rådslagning kom de frem til at det kunne være en god løsning – men først måtte alt vi hadde i bilen tas ut og sendes til scanning (ala det de har på flyplasser).  Vi har veldig mye utstyr med oss så det å tømme bilen, bære inn og sende gjennom scanneren og så bære ut til, og pakke inn i bilen, ville tatt oss flerfoldige timer.  Vi ble nok litt «hete» og synes det var hekt unødvendig siden de allikevel skulle plombere bilen. Hjemmefra fikk Odd en SMS om at Ludvig 2 år hadde sagt: «Han (Ludvig) trodde at jeg var så sint at Ludvig måtte komme og slukke brannen i farfars hode».

Heldigvis kom det en hel haug menige som tok seg skanner arbeidet.  Vi lempet ut av bilen, de bar og vi pakket inn igjen i bilen etterpå.  Vi fikk i den perioden god kontakt med de menige og flere av offiserene ettersom vi var de eneste igjen på grensen og scanning prosessen tok tid.  Etter tre timer og etter at hele prosessen var unnagjort tok vi farvel med vaktene med håndtrykk mellom alle parter.  Alle var høflige, imøtekommende, løsningsorienterte og vennlige.  De beklaget og sa at de bare utførte den jobben de var pålagt å gjøre noe vi ikke noen problemer med å forstå.  Vi ble også fortalt at når vi skulle ut av Turkmenistan hadde de ordnet det slik at vi bare kunne kjøre forbi køen av personbiler så skulle vi få VIP passering – så får vi se om det stemmer når vi kommer så langt.

Klokka var nå halv åtte på kvelden og det begynte å bli mørkt.  Etter at vi hadde kjørt noen kilometer kom vi til en kontrollpost bemannet av menige soldater.  De skulle loggføre alle som passerte.  Den første soldaten som stoppet hvisket «money» før han ba om passene.  Det overså vi.  Mens Odd var borte og fikk registrert passene gikk en annen soldat rundt bilen og bak bilen.  Vi var engstelig for at han skulle ta av forseglingen så Morten fulgte etter.  Soldaten var ikke interessert i forseglingen – derimot ville han gjerne ha sigaretter.  Vi er godt foreberedt (!) og har selvsagt med sigaretter.  Morten tilbød han en sigarett men soldaten ville gjerne ha to.  Det var helt OK for oss og soldaten ble kjempefornøyd. 

Første sted vi kunne finne hotell var Merv og vi ble fortalt at dit tok det ca tre timer.  Det var helt feil.  Vi brukte litt over fem timer på veier som var i ufattelig dårlig stand.  Med mange huller i veien (noen svært dype), lange strekninger med bare tørr sand som gjorde at det var som å kjøre i snøstorm, mange vogntog som kom oss i møte (de skulle til grensen og vente til grenset åpnet igjen i morgen).  Det er umulig å beskrive opplevelsen av den turen – det må oppleves.  Takket være Ambus sine kraftige lyskastere var det mulig å se de fleste av de dype hullene før vi traff de.

Vi ankom Merv ved midnatt.  Det var litt vanskelig å finne hotell. Etter å betalt en fyr 20 dollar for å kjøre foran oss til et hotell som viste seg å ligge fem minutter rett frem fra der vi spurte han om veien kom vi til et hotell som så greit ut fra utsiden. Vi var så slitne at vi gadd ikke å krangle med fyren – som uten blygsel forlangte 50 dollar når vi hadde kommet frem.  Glem det…  Glade og fornøyde og med drømmen om en kald øl i nærheten gikk vi inn i resepsjonen. Dessverre det er fullt var svaret vi fikk. Finnes det et annet hotell i nærheten? Ja det er et annet.  Hvor ligger det? Det vet jeg ikke. Kan du vise oss området på kartet? Ja det ligger ca i området i nærheten av basarene. Akkurat som om vi skulle vite hvor basarene var.  Så var det bare å kjøre til ca området hun på hotellet hadde pekt ut.  Ved å spørre en politi på vakt samt et par andre som vare ute på denne tiden av døgnet fant vi til slutt hotellet.  Da var det «dva piva» (to øl) og chips – så rett i seng.

I morgen går turen til Turkmenabat.

Mashhad, Iran

I utgangspunktet er etappen Chalous-Mashhad å anse som en transportetappe. Vi er nå på vei til Turkmenistan og har en siste overnatting i Iran før grenseovergangen.

I går når vi ankom Chalous skulle vi se etter et hotell. Vi kom ganske sent og det var ikke lett å finne hotell i mørket så vi brukte litt tid på å lete. Mens vi stod i et lyskryss kom medlemmer fra den lokale motorsykkel klubben opp på siden av oss og ønsket oss velkommen og lurte på hvor vi kom fra. Vi benyttet anledningen til å spørre om de visste om et hotell. De diskuterte litt seg imellom så ba de oss følge etter. Det var helt tydelig at dette var gutta som eide byen. De la seg slik at de hindret annen trafikk i å forstyrre «kortesjen». Etter å ha kjørt i 15 minutter kom vi til et hotell på nordsiden av byen i retning kysten som vi aldri i verden hadde greid å finne selv.

Vi gikk ut av bilen for å takke og lederen av gjengen ønsket oss velkommen «to my city». Vi ble også invitert «to his place» hvor vi kunne få det vi ønsket av mat, kaffe, øl og lignende. Når det gjelder alkohol fikk vi vite i Teheran at alle som vil drikke alkohol har tilgang enten via bekjente eller egen produksjon.

En annen ting som er spesielt for Iran i forhold til de andre landene vi har kjørt gjennom er alle radarkontrollene. Kontrollene foregår så ofte at nær sagt alle byer og tettsteder (som ligger på rekke og rad) med respekt for seg selv har en eller flere politibiler stående med laserutstyr.

Etter å ha betalt hotellet i Chalous var vi nå tomme for iranske penger. Vi bestemte oss for å veksle dollar i den første større byen vi kom til – Gorgon. Gorgon er en forholdsvis stor by med rundt 300.000 innbyggere og et forholdsvis livlig bybilde. Vi stoppet ved den første banken vi så men de kunne ikke hjelpe oss. De ga oss derimot en anvisning til hvor vi kunne finne et vekslingskontor. Det var ikke like lett å følge anvisningen – spesielt kombinert med mye trafikk med biler, motorsykler og gående overalt i gatene på kryss og tvers. Etter å ha kjørt noen runder stoppet vi ved en ny bank. De ga oss mer utfyllende instrukser i forhold til den vi allerede hadde fått. Ved å benytte den nye reviderte instruksen kom vi et skritt nærmere målet – men ikke helt. Vi stoppet ved noen yngre menn og spurte om videre veibeskrivelse. Det endte med at det til slutt stod 10 personer rundt bilen som gjerne ville hjelpe oss med å finne veien. Og vekslingskontoret var 100 meter opp i gata. Vi fikk en mye bedre kurs på vekslingskontoret enn på svartebørsen så nå blir alt som utgangspunktet var rimelig enda rimeligere.

Uheldigvis fikk Ambus en bulk til – det var en som kjørte inn i oss bakfra – så bakdøra fikk gjennomgå litt. Kun kosmetisk så vi gjorde ikke noe med det. Som trøst fikk Ambus påfyll. Nå vet vi hvilke bensinstasjoner som har diesel og vi vet at vi må låne drivstoffkort. Så denne gangen gikk dieselpåfyllingen svært greit. Med en bedre kurs og bedre forhandlingsevner er vi nå nede i litt over en krone literen.

Turen til Mashhad gikk greit gjennom et varierende landskap, alt fra sletter til fjell og fra skog til ørken. Riktignok var det en lang etappe på godt iver 70 mil så vi kjente det i kroppen når vi nærmet oss Mashhad.

På turen ser vi mange iranere som sitter på pledd ute og spiser – enten bak bilen eller i skjul av noen trær til tross for ramadan. Men de er ikke så godt skjult så det er lett å få øye på de. Vi lærte av Farhad i går at det er en rekke unntak fra fasten. Barn og unge trenger ikke faste, de som har en sykdom eller en tilstand som gjør det helsefarlig å faste er unntatt samt reisende er unntatt. Begrepet reisende er det nok mange som forholder seg til og som gjør at de kan ta unntak fra fasten.

Vi hadde lagret en adresse på GPS’en til et hotell i Mashhad. Det gjør det mye enklere å finne frem i byen ved å ha noe å navigere etter. Dagen i dag er den tredje sørgedagen for imamen som døde på 1400-tallet. Totalt sett var det mer enn en og en halv million mennesker som skulle delta i sørge seremonien. I praksis betyr det at de aller fleste sitter i eller rundt byens moske og hører på opplesning av 100 utvalgte sider av koranen. De har egne hefter og følger med eller prater/synger med han som leser teksten over høyttaleranlegget fra moskeen. Når vi ankom Mashhad var alle på vei til moskeen enten gående, i biler eller på motorsykkel. Det var det sanne kaos og enkelte gater var avstengt. Vi valgte da å ta noen snarveier som ledet oss inn i smug som allerede var trange nok for Ambus så kom alle menneskene og bilene som hadde parkert i tillegg. Flere steder var gaten helt stengt og vi måtte rygge for å snu eller kjøre ned gjennom andre smug. Det var nok mange som fikk noe å prate om etter manøvreringene vi hadde. De to første hotellene vi forsøkte var full booket – på det tredje hadde vi mer flaks. Der fikk vi i tillegg parkert Ambus bak hotellet på en sikker parkering.

Etter middag gikk vi en runde rundt moskeen og kikket litt. Vi traff en hyggelig fyr som fortalte oss litt om denne viktige dagen i shia-muslimenes liv. Han anbefalte oss å få en omvisning i moskeen i morgen tidlig så vi skal forsøke å få med oss det.

Når vi gikk rundt og kikket tok vi noen bilder og videoer. Plutselig var det to sivilkledde morske menn med propp i øret som tok tak i oss. Det viste seg å være det iranske sikkerhetspolitiet. De tok et godt grep i oss og tok med oss til et roligere hjørnet av en bygning. Der ville de se på bildene/videoene vi hadde og vi måtte slette alle der det var med politi eller andre myndighetspersoner. For så vidt greit det – det gikk i rolige og høflige former. Det store spørsmålet i ettertid er om de har observert oss/fulgt etter oss. Dersom sikkerhetspolitiet har gjort det har de fulgt etter oss bare er i Mashhad, på hele turen eller på andre deler av reisen gjennom Iran.

Nå har vi lagt en plan for morgendagen og det blir spennende å krysse grensen til Turkmenistan.