Tidlig avreise fra Tabriz etter en grei frokost på hotellet. Der var det speilegg som det var lenge siden vi hadde spist. Dagens etappe på ca 70 mil på motorvei skulle være en forholdsvis enkel transportetappe. Riktignok er veidekket bedre enn i Armenia men det er mye sprekker og humper i asfalten som gjør det slitsomt å kjøre. Allikevel går det rimelig greit med en snittfart på 120 km/t. Og alt var fryd og gammen – Ambus putret av gårde blid og fornøyde – inntil dieselproblemet dukket opp. Mer om det litt senere..

…men først litt om vårt inntrykk av iranere. Som vi skrev i et tidligere innlegg er de høflige, vennlige, hjelpsomme og nysgjerrige. Et godt eksempel på det var når vi hadde problemer med på finne veien til hotellet vi skulle på i går i Tabriz. En av de vi spurte om veien satte seg inn i bilen sin og ba oss følge etter. Han kjørte da foran oss til hotellet i rush trafikken – noe som tok godt over 20 minutter.

Et annet eksempel var Amir på grensen til Iran. Han var ikke ansatt på grensestasjonen men han hjalp oss med oversettelse fra engelsk til iransk for de som arbeidet der. Han var til stede hvertfall 40 minutter bare for å hjelpe oss. På food courten i Tabriz når vi bestilte mat ønsket han i kassen oss velkommen til Iran. Vi skulle ikke betale for maten fordi vi var gjester i hans land. På flere av bomstasjonene ble vi spurt hvor vi kom fra og vi slapp å betale – «welcome to Iran – you are our guest – you do not have to pay».
Enkelte ganger føler vi oss på utstilling.

På lunsjen i dag hvor vi satt rett ved fortauet på en liten kafe og spiste dukket det stadig bekjente av kafe-eieren for å hilse på oss. Og det kom stadig nye bortom for å høre hvor vi var fra og om høre om ambulansen.

Men så er det også å si at sent på ettermiddagen – da man har fastet uten mat og drikke i over 40 grader i mange timer – er nok ikke humøret helt på topp hos alle. Da blir de lett litt oppgitte og irriterte om man ikke forstår alt de sier med en gang – men det er lett å leve med.

I all idyllen dukket altså dieselproblemet opp. På første bensinstasjon var de utsolgt. På neste likeså. Der tror vi at de sa at det ville komme diesel om en time – vi er litt usikre da samtalen foregikk på farsi. Samme skjedde på tredje og fjerde bensinstasjon. Vi var nå godt nede i reservetanken og Ambus følte det rumlet i magen. Riktignok ingen krise da vi har med oss to 20-liters kanner med diesel. Vi var forberedt på at det skulle være vanskelig å få tak i mat – men at diesel skulle være et problem hadde vi ikke drømt om med alle de busser og lastebiler som kjører rundt på diesel. Så nå er altså situasjonen snudd på hodet – det strømmer over av mat til alle døgnets tider nær sagt overalt – mens diesel strømmer det hvertfall ikke over av.

På siste stasjon vi oppsøkte var det en som kom kjørende forbi og som kunne noen ord engelsk. Vi fikk forklart problemet og han sa at vi kunne følge etter han så skulle han se hva han kunne ordne. Først innom et lastebilverksted der eieren kunne ta diesel fra en av lastebilene. Vi var «litt» usikre på kvaliteten så vi spurte om det var andre alternativer. Til slutt fant vi en bussoppstillingsplass hvor det var en dieselpumpe. Kjempeflott tenkte vi – da er problemet løst. Han som var vennligheten selv kjørte av gårde.

Eieren av pumpen kom gående og skulle starte å fylle. Da kom neste utfordring. Vi måtte ha et drivstoffkort fra et busselskap for å kunne fylle. Og det hadde ikke vi. Løsningen ble at vi lånte et kort av en bussjåfør mot at han fikk kontanter av oss. Kjempefint tenkte vi – da er problemet løst. Når eieren av pumpen skulle starte å fylle viste det seg at munnstykket på drivstoffpistolen var for stort – det var nok tilpasset busser og ikke en VW Transporter fra Norge med det velklingende navnet Ambus. Imidlertid fikk han munnstykket litt inn men ikke forbi låseklaffen så da ble det å fylle veldig sakte.

Etter å ha holdt på 20 minutter og fylt på 40 liter ga han opp. Vi var imidlertid strålende fornøyd da vi fikk ¾-tank. Og til en pris på to kroner literen kan man ikke klage. Mens det ble tanket diesel dukket det stadig opp iranere som vil prate og kikke på ambulansen.

Underveis på turen til Tehran slo vi av en prat med noen lastebilsjåfører og hadde et par bransjemøter hvor vi diskuterte ulike utfordringer i ambulansetjenesten.

Nå venter vi på en bekjent (Leila) som bor på Ål men som tilfeldigvis befinner seg i Teheran i dag. Så da ser vi frem til en god middag.

Vi nærmer oss snart neste utfordring – Turkmenistan. Der har vi bare en utskrift av et dårlig innscannet dokument som sier at vi på basis av dokumentet kan søke om transitt visa på grensen. Det kan nok bli i overkant spennende.

 Se bilder på facebook siden vår