For bilder se facebook siden vår

Så var vi klar for avreise fra Turkmenabat. Det er ca 30 minutter å kjøre til grensen. For sikkerhets skyld startet vi dagen tidlig og reiste kl 7.  Vi kjørte til grensebyen Farap for å spise frokost før grensen.  Vi fant en liten kafe hvor vi fikk to små speilegg og brød samt cola – det var det vi fikk serveringsdamen til å forstå.  Etter frokost tok vi en runde rundt den lokale basaren.  Det var også et kjøttutsalg (et bord, en hoggestabbe, en øks og en kniv) som vi også tok bilder av der dyrene ble partert etter hvert som kundene sa hvilken del av dyret de ville ha.  Pent under bordet lå det fint dandert fire avkuttede ben kuttet fra kneet og ned.

Mens vi stod der rullet en sivil bil opp ved siden av oss – med to uniformerte politimenn.  Den ene kom ut og vi måtte sette oss inn i bilen.  Når vi kjørte spurte vi hva det gjaldt – det eneste de sa var «straf – dollar» med en hånlig latter.  Vi kjørte et godt stykke og ble bedt om å gå ut av bilen.  Der ble vi ført inn i et hus som viste seg å være den lokale politistasjonen.  Vi måtte snakke med flere tjenestemenn i uniform før vi ble ført inn til politisjefen for avhør.  Alle spurte det samme; hva gjør dere i Turkmenistan, hvorfor har dere ambulanse, hvorfor tar dere bilder, hva tar dere bilder av og så videre.  De hadde sett Morten ta bilder på basaren og ville se gjennom bildene hans på kameraet.  Når det var gjort sa politisjefen «good bye».  Da trodde vi alt var over.  Men vi ble ført inn i en ny bil med to nye polititjenestemenn.  Vi spurte hvor vi skulle og de sa bare «immigration».  For å slippe at de ble mer irriterte enn nødvendig sa vi at passene lå i ambulansen.  De valgte da å snu, kjøre tilbake til ambulansen og Morten måtte følge etter i Ambus.

Denne gangen kjørte vi en lengre strekning.  Veien ble dårligere og dårligere, og det ble mer og mer øde.  Tankene gikk da til filmer vi har sett – det korrupte politiet tar deg til et øde sted, banker deg opp, raner deg for de verdisakene du har og punkterer hjulene på bilen din og lar deg stå igjen med problemet.  Endelig kjørte vi gjennom en port og var fremme på «immigration office».  Inne på et kontor ble vi avhørt av de to polititjenestemennene som hadde kjørt oss og tre sivilkledde.  Det var de samme spørsmålene vi fikk som på politistasjonen.  Denne gangen ville de se gjennom bildene fra Morten sitt kamera.  Alle bilder på kameraet som satte Turkmenistan i dårlig lys måtte slettes.  Når det var gjort fikk vi beskjed om å kjøre til grensen.

Odd hadde også tatt bilder av mesteparten av de samme tingene som Morten måtte slette – også på basaren der vi ble tatt inn i den sivile politibilen.  Vi skjønte tidlig at bildene var et problem så Odd snek kameraet sitt ned i lomma på shortsen sin.  Litt ubehagelig å vite at vi hadde et skjult kamera med oss – hva om de hadde oppdaget det i tillegg uten at vi sa fra at vi hadde et til.  På et tidspunkt i bilen ved siden av den ene polititjenestemannen holdt kameraet på å gli ut av lommen på shortsen.  Litt panikk en stund men det gikk bra.

På vei til grensen fulgte de etter oss. På et tidspunkt da vi måtte stoppe for et nødvendig ærende kjørte de forbi oss.  Et par hundre meter lengre frem stod de og ventet og la seg etter oss igjen.  Etter en stund kjørte de forbi  og etter det så vi ikke noe mer til politiet.

Ved grenseovergangen ut av Turkmenistan gikk det sin vante gang med kontroller, skjemaer og stempler.  Vi har nå begynt å få en bra rutine i grenseoverganger så nå kan vi hele drillen.  Politiet hadde nok varslet grenseposten om bildene våre for de spurte Morten om han hadde tatt flere bilder av for eksempel grenseovergangen og måtte nok en gang bla gjennom bildene.  Så spurte de det vi fryktet de skulle spørre om – har dere flere kameraer med dere.  Vi kunne ikke akkurat lyve i tilfelle de gjennomsøkte bilen så det måtte vi svare bekreftende på. Men vi sa at de kameraene ikke var brukt etter Farap noe de trodde oss blåøyde nordmenn på – heldigvis…

Da var vi ute av Turkmenistan – så kom neste prøvelse nemlig å komme inn i Usbekistan.  De vanlige kontrollene der også – pass, vognkort, pass igjen, så spørsmålene som vi har blitt stilt ved de fleste grenseoverganger: «do you have guns or codein».  Så måtte vi til legen for legekontroll.  Han pekte med en måler mot panna – der målte han om vi hadde feber.  Så spurte han om vi hadde diare og sykdommer.  Så så han oss dypt inn i øynene – «you are ok – you can go» – så var vi friskmeldt.

Usbekistan var veldig opptatt av det formelle rundt selve bilen og deklarasjon av penger og verdisaker.  Vi måtte litt ut og inn av kontoret hvor papirene vi trengte ble produsert.  Ene gangen vi var ute av kontoret i ventehallen ropte han som jobbet med vår sak fra galleriet: «you have to wait 15-20 minutes». Ok for oss – det gikk 15 minutter – hele grensestasjonen var øde bortsett fra oss og to trailersjåfører fra Tyrkia. Vi tok frem de campingstolene vi hadde kjøpt underveis og satte oss ute foran ambulansen – vi skjønte jo nå hva som foregikk – det var lunsjtid. Og den tok hvertfall en time,  deretter røykepause ute etter lunsjen i tillegg.

Mens vi satt ute og ventet kom de tyrkiske sjåførene og ville kjøpe campingstolene våre.  Slike stoler var det visstnok vanskelig å få kjøpt i Tyrkia.  Vi sa nei at vi trengte de selv.  Sjåførene ble ganske innpåslitne og masete så vi sa klart fra at stolene ikke var til salgs – uansett – så etter 10 minutter med masing ga de seg.

Så snart lunsjen og røykepausen over kom grenseposten sakte til live igjen med sneglefart.  Han som jobbet med saken vår ba oss bli med inn på kontoret – trykket på en knapp på pce’en for å ta en utskrift, ba oss signere og så «you are free to go». Dette dokumentet hadde vi altså ventet på i over en time mens de mesket seg med lunsj, te og helt sikkert kald drikke.  Det eneste vi hadde var vann som var halv kokt i varmen og noen halv smeltede Herbalife energibarer.

Vi kjørte sakte ut av kontroll området og tenkte hvor blir det av bil kontrollen? Skal de ikke sjekke hva vi har med oss?  Plutselig var vi ved siste kontrollpost – han skulle bare se pass og visum så var vi inne i Usbekistan.  Så er spørsmålene: var de ikke interessert i å se hva vi hadde med oss?  Glemte de å kontrollere bilen?  Om det siste er riktig – hva skjer da når vi kjører ut av Usbekistan? Uten gyldige tollpapirer på det vi har av utstyr.  Eller var det en bevisst handling så de kan ilegge oss bøter når vi kjører ut av Usbekistan. Dette kan bli spennende – så følg med videre.

På vei mot Bukhara stoppet vi for lunsj – på en liten kafe drevet av moren og datteren.  Der fikk vi innbakt brød med kjøttfyll og grønnsaker stekt i tandoori ovn. 

I neste innlegg vil vi skrive litt mer om Bukhara. Samarkand og Tashkent.