For bilder se facebook siden….

Da er dagen kommet for å reise ut av Iran og inn i Turkmenistan.  Iran har vært et veldig hyggelig bekjentskap. Bortsett fra all søpla de produserer og kaster fra seg overalt. Uansett hvor vi stoppet lå det hauger av søppel – på rasteplasser, parkeringsplasser og utfluktssteder som i utgangspunktet kunne vært naturperler.  

Mashhad er Irans hellige by og besøkes av mer enn 20 millioner årlig og er det nest mest besøkte stedet etter Mekka. Selve moske området er på 9.000 kvadratmeter og består av flere moskeer og plasser (samlingsområder).  I går hvor det var sørgedag for martyren, imamen Ali, deltok mer enn 1.5 millioner mennesker. Inne på hovedplassen var det samlet ca 700.000 muslimer for å overvære seansen.  Seansen foregikk ved at det over høyttaleranlegget ble lest/sunget 100 utvalgte sider fra koranen.  Alle satt med sitt eget teksthefte og enten leste eller sang med.

Før vi reiste fra Mashhad måtte vi se nærmere på byens moskeområde.   Vi kom i kontakt med en talsmann for moskeen som snakket godt engelsk.  Som ikke-troende fikk vi ikke komme inn i noen av moskeene på området men han viste oss gjerne rundt på plassen.  Så ble vi tatt inn på «kontoret» hvor vi fikk se en kort video om selve moskeområdet.  Kollegaen hans kom også bort og slo av en prat.  Deretter kom åndelig veileder som gjerne tok en prat med oss og ba oss stille de spørsmål vi ville.  Noe gikk på det praktiske for eksempel hva er forskjell på shia og sunni.  Shia har et syn på at det er 12 imamer og den 12 imamen i rekken lever fremdeles. Shia og sunni deler det samme verdigrunnlaget, eksempelvis koranen, men sunni muslimene deler ikke troen på at det bare er 12 imamer som utnevnes i form for en arverekkefølge – de har ingen begrensning på antall imamer i rekkefølgen.  Tesen for shia muslimene er at den 12 imamen i rekkefølgen vil vise seg når det er skapt fred i verden og vil da styre alle mennesker på jorden basert på islamske verdier.  Den 12 imamen vil med andre ord lede et islamsk verdensstyre.

På spørsmål om kristne og muslimer vil kunne leve side om side i fremtiden var svaret det at islam er tilpasningsdyktig og at over tid vil hele verden se fordelene med islam, konvertere og at islam vil tilegne seg enkelte av de vestlige verdiene for å være attraktiv.  Til slutt vil da islam være en verdensreligion og det vil være fred.  På spørsmål om hvordan politikk og religion er integrert blir svaret at politikken må basere seg på islamske verdier.  Vi hadde dessverre ikke tid til å stille flere spørsmål (og godt var kanskje det) så vi avsluttet med en tur på museet og så fikk vi til nød stå utenfor og se på den eldste moskeen.

Det er ca 20 mil og tre timers kjøring til grensa til Turkmenistan.  Vi hadde brukt mer tid enn planlagt i moskeområdet så det var bare å komme seg av gårde.  I grensebyen Sarakhs spiste vi en sen lunsj da vi visste ikke hvor lang tid grenseovergangen ville ta var det var greit med litt mat og få blodsukkeret på et tilfredsstillende nivå.

For å komme ut av Iran tok hele prosessen 45 minutter. Det var litt frem og tilbake for å få alle dokumenter på plass, alle stempler og få foretatt kontroll av at alt gikk rett for seg.  Det var en ansatt på grensestasjonen som forbarmet seg over oss og fulgte oss gjennom hinderløypa.  Midtveis i prosessen fikk vi beskjed om at broen mellom Iran og Turkmenistan ville stenge om 20 minutter.  Rakk vi ikke det måtte vi overnatte en natt til i Iran i grensebyen.  Etter 18 minutter til var alt på plass.  Bilen hadde vi fått kjørt frem til siste grensepost til Iran.  Der fant de ut at vi ikke hadde visum til Turkmenistan så vi måtte forklare (og vise) at vi hadde et bekreftelsesbrev fra Turkmenistans ambassade i London at vi var godkjent for å kunne få utstedt transittvisa på grensen til Turkmenistan.  Kontrollen tok tid av dette dokumentet tok tid. I og med at vi var sistemann over grensa den dagen hadde vi inntrykk av at de ville få oss over så det var hektisk telefonaktivitet mellom de to grensepostene som styrte hver sin bom på hver side av broen mellom landene.

Til slutt fikk vi klarsignal fra den iranske grensevakten at vi kunne kjøre over brua.  Vi så i sidespeilene at han lukket bommen etter oss og forsvant ned mot selve grensestasjonen.  Når vi var midt ute på brua så vi at grensevakten på Turkmensk side lukket sin bom.  Det var varmt ute (ca 40 grader), inne i bilen holdt vi temperaturen på behagelig 24-27 grader. Når vi så porten foran oss bli lukket ble det plutselig svært varmt i bilen.  Vi hadde ikke veldig lyst til å bli stående ute på broen i stekende varme til dagen etter.  Vi fortsatte å kjøre og rett før vi kom frem til porten ble den åpnet.  Forhåpentligvis tenkte grensevakten det samme som oss. Og antakelig ville han måtte stå på post hele natten dersom vi ble stående på broen noe han helt sikkert ville unngå.

Da var vi i det minste inne på Turkmensk område.  Og vi møter et folkeslag med et helt annet utseende enn det iranske – nemlig asiatisk.

Så startet prosessen som skulle ta tre timer.  Først leverte vi passene og brevet fra ambassaden i London.  I ettertid viste det seg at de da kontrollerte at informasjonen var korrekt og at de utstedte visum til oss.  Kontrollen på grensen var omstendelig – det blir smuglet mye narkotika over denne grensen.  Alle kjøretøy og last ble kontrollert grundig og alle passasjer måtte gå få scannet bagasjen og gå gjennom detektor.  Bar kvinnene hodeplagg fordi de var muslimer måtte de inn på et undersøkelsesrom for å ta av seg hodeplagget.

Til slutt var det bare oss igjen på grenseposten (siden vi var de siste som kom over broen før den stengte) samt en hel skokk med soldater – samt noen sivile som jobbet på bankfilialen for å ta imot betaling for ulike dokumenter som grenseposten produserte.  Det å komme seg gjennom grenseposten var som en prosess – der neste aktivitet ikke kunne starte før den forrige var ferdigstilt.  I praksis betydde det at først måtte visaene ferdigstille (tok ca 1.5 time), så skulle betaling for visa foregå, så skulle formalia rundt bilen kontrolleres, så skulle betaling for bilen foretas (veiavgift, forsikring, stempelavgift, dieselavgift, passasjer tillegg med mer), så skulle selve bilen med innhold kontrolleres. Så måtte til slutt alle papirer kontrolleres på nytt. Det hadde gått mye raskere om man for eksempel kontrollerte bilen mens visumet ble produsert men slik var det altså ikke.  Det var mer enn nok personell til stede for å kunne gjøre begge deler parallelt.

Så kom da utfordringen med utstyret i bilen.  På et tidspunkt var det 10 offiserer av høyere grad som stod og diskuterte hva de skulle gjøre.  Vi fortalte at i Georgia og Armenia hadde de plombert bilen og lurte på om det kunne være en løsning for Turkmenistan også.  Etter ny rådslagning kom de frem til at det kunne være en god løsning – men først måtte alt vi hadde i bilen tas ut og sendes til scanning (ala det de har på flyplasser).  Vi har veldig mye utstyr med oss så det å tømme bilen, bære inn og sende gjennom scanneren og så bære ut til, og pakke inn i bilen, ville tatt oss flerfoldige timer.  Vi ble nok litt «hete» og synes det var hekt unødvendig siden de allikevel skulle plombere bilen. Hjemmefra fikk Odd en SMS om at Ludvig 2 år hadde sagt: «Han (Ludvig) trodde at jeg var så sint at Ludvig måtte komme og slukke brannen i farfars hode».

Heldigvis kom det en hel haug menige som tok seg skanner arbeidet.  Vi lempet ut av bilen, de bar og vi pakket inn igjen i bilen etterpå.  Vi fikk i den perioden god kontakt med de menige og flere av offiserene ettersom vi var de eneste igjen på grensen og scanning prosessen tok tid.  Etter tre timer og etter at hele prosessen var unnagjort tok vi farvel med vaktene med håndtrykk mellom alle parter.  Alle var høflige, imøtekommende, løsningsorienterte og vennlige.  De beklaget og sa at de bare utførte den jobben de var pålagt å gjøre noe vi ikke noen problemer med å forstå.  Vi ble også fortalt at når vi skulle ut av Turkmenistan hadde de ordnet det slik at vi bare kunne kjøre forbi køen av personbiler så skulle vi få VIP passering – så får vi se om det stemmer når vi kommer så langt.

Klokka var nå halv åtte på kvelden og det begynte å bli mørkt.  Etter at vi hadde kjørt noen kilometer kom vi til en kontrollpost bemannet av menige soldater.  De skulle loggføre alle som passerte.  Den første soldaten som stoppet hvisket «money» før han ba om passene.  Det overså vi.  Mens Odd var borte og fikk registrert passene gikk en annen soldat rundt bilen og bak bilen.  Vi var engstelig for at han skulle ta av forseglingen så Morten fulgte etter.  Soldaten var ikke interessert i forseglingen – derimot ville han gjerne ha sigaretter.  Vi er godt foreberedt (!) og har selvsagt med sigaretter.  Morten tilbød han en sigarett men soldaten ville gjerne ha to.  Det var helt OK for oss og soldaten ble kjempefornøyd. 

Første sted vi kunne finne hotell var Merv og vi ble fortalt at dit tok det ca tre timer.  Det var helt feil.  Vi brukte litt over fem timer på veier som var i ufattelig dårlig stand.  Med mange huller i veien (noen svært dype), lange strekninger med bare tørr sand som gjorde at det var som å kjøre i snøstorm, mange vogntog som kom oss i møte (de skulle til grensen og vente til grenset åpnet igjen i morgen).  Det er umulig å beskrive opplevelsen av den turen – det må oppleves.  Takket være Ambus sine kraftige lyskastere var det mulig å se de fleste av de dype hullene før vi traff de.

Vi ankom Merv ved midnatt.  Det var litt vanskelig å finne hotell. Etter å betalt en fyr 20 dollar for å kjøre foran oss til et hotell som viste seg å ligge fem minutter rett frem fra der vi spurte han om veien kom vi til et hotell som så greit ut fra utsiden. Vi var så slitne at vi gadd ikke å krangle med fyren – som uten blygsel forlangte 50 dollar når vi hadde kommet frem.  Glem det…  Glade og fornøyde og med drømmen om en kald øl i nærheten gikk vi inn i resepsjonen. Dessverre det er fullt var svaret vi fikk. Finnes det et annet hotell i nærheten? Ja det er et annet.  Hvor ligger det? Det vet jeg ikke. Kan du vise oss området på kartet? Ja det ligger ca i området i nærheten av basarene. Akkurat som om vi skulle vite hvor basarene var.  Så var det bare å kjøre til ca området hun på hotellet hadde pekt ut.  Ved å spørre en politi på vakt samt et par andre som vare ute på denne tiden av døgnet fant vi til slutt hotellet.  Da var det «dva piva» (to øl) og chips – så rett i seng.

I morgen går turen til Turkmenabat.